Dette er en uvanlig plateutgivelse i Norge, men ingen vanskelig plate å komme under huden på, selv om det er et forholdsvis stort spenn mellom elementer av rene countryballader og funky Little Feat-rytmikk. I mellom der finner du både blues, folk, ragtime, gospel og mye annet fra den amerikanske roots-tradisjonen. Jeffrey er Jeffrey A. Wasserman. Amerikansk tradisjonsbærer først og fremst innen country og folk-tradisjonene. Med seg har han et formidabelt A-lag blant norske musikere med større vekt på bluesen, samt et par riktig store internasjonale navn i Garth Hudson fra The Band og Cindy Cashdollar fra Asleep At The Wheel. Sistnevnte kjennes også for gjesteopptredener for både Dylan, Van Morrison og Ryan Adams i fleng. På mange måter har Jeffrey og musikere som Knut Reiersrud (produsent i tillegg), Rune Arnesen, Bjørn Holm, Nikolai Hængsle Eilertsen, Jørun Bøgeberg, David Wallumrød, Martin Hagfors og Claudia Scott klart å lage en unik plate i norsk musikkhistorie. En plate som liksom The Band klarer å binde sammen de eldste roots-tradisjonene med det mer moderne innen singer/ songwriter og en kompleks rytmisk sørstatsgumbo. Det rocker, men det rocker tilbakelent og raffinert i ballade-, folk- og country-modus. En øvelse Garth Hudson, som var med på tre av låtene under innspillingen, har mye trening i fra før. For deg som hører på amerikansk rootsmusikk er det bare å kaste seg uti vannet uten livvest. For den som ikke svømmer her har verken lemmer eller vett. En nydelig musikalsk opplevelse med tekster som involverer det mellommenneskelige som i all blues, politiske innspill med et humoristisk glimt i øyet på ”Big little me”. En låt om å vokse opp og forstå at du har blitt mann på ”Maybe someday”, og sannheten om ting som skjer over alt i verden på ”Train don't stop”. Jeffrey Wasserman har ikke verdens flotteste stemme, men han gir låtene det alvoret, den følelsen av levd liv, som de behøver. Ja, på albumets irskfargede vals ”Just another song” berører Jeffrey en nerve som bare en annen sanger i Norge berører. Ole Paus. Jeffrey har som sagt sterke røtter i country og folk-tradisjoner, og elementer du finner igjen hos The Band, The Byrds eller til og med artister som Chip Taylor treffer deg på en plate som føles usedvanlig ekte og som har en sjel som ikke er så vanlig. Spesielt ”Won't you smile”, en sang om å tørre å gå videre – og leve, samt avslutningslåta ”Hearts of silver” er i så måte blinkskudd innenfor countrytradisjonen. Ekstra morsomt krydder på denne plata er de to låtene som er mer uptempo, groovy og rockete på en måte du finner hos John Mayall og i band som Little Feat. For hadde John Mayall hørt åpningssporet ”The place God never wanted” hadde han skreket ”den har jeg laget”. Og Little Feat ditto på ”And hell broke loose in heaven”. To herlige låter med Knut Reiersrud i et fantastisk og bluesy gitardriv. Jeg tror albumet hadde blitt enda bedre med en eller to slike låter til! Jeg gjetter på at det er Reiersruds fortjeneste at disse to låtene kommer ut som de gjør og gir Jeffrey Wasserman et musikalsk påfyll som løfter denne debuten hans til noe av det mest fullendte og nydelige innen norsk rootsmusikk på lenge.