BO WEAVIL

BO WEAVIL - Split-Up Blues

BO WEAVIL
Split-Up Blues
Lenox Records

BO WEAVIL

Den lille insektsjæv**** kalt bo’ (eller boll) weavil lever av å spise knoppene på bomullsblomsten. Og den har, ved siden av å legge bomullshøsten brakk noen år – fra 20-tallet og fremover – gitt oss utallige gode bluesopplevelser. Det begynte med Charlie Patton og hans ’Mississippi Bo Weavil Blues’ fra 1910, fortsatte med bl.a. Ma Raineys ’Bo-Weevil Blues’ fra ’23 (også covret av Bessie Smith) og Leadbellys ’Boll Weavil’ fra ’34. Siden de første eksemplarer av denne 6mm store krabaten krysset grensa fra Mexico til USA i 1892 er det beregnet at den har kostet de amerikanske bomullsprodusenter 13 milliarder $, nå for tida koster den over 300 millioner $ i året. Men, aldri så galt at det ikke er godt for noe, for, som sagt, den har gitt oss mye god blues. Nå i de seneste åra, f.eks., med den franske trioen Bo Weavil ledet av Boogie Matt Weavil (født 1970 i Paris og døpt Matthew Fromont). Dette franske bandet ble startet i 1994-5 og har i løpet av de 16 åra siden den gang rukket å gi ut fire CD’er, inkl. denne siste ’Split-Up Blues’. Boogie Matt skriver låter som kunne ha vært hentet rett fra Mississippi, og han og bandet hans fremfører dem på en raspete, energisk, rå og møkkete måte. Med 50- og 60-talls sound. Boogie Matt høres ut som en ekte, gammel bluesmann, han som sitter der på ’front-porch’en’ og finner på tekstene underveis mens låta går. (Ved nærmere ettertanke så tenker jeg vi sier at han sitter på juke-joint’en, jeg, for dette er gnistrende elektrisk blues, mer som den de spilte de første elektriske årene i Chicago). Mulig han skriver låtene sine sånn, ikke vet jeg, men det jeg vet er at de 13 låtene Matt Weavil har skrevet til ’Split-Up Blues’ fungerer som bare det. Man blir i godt humør av musikk som dette, og jeg skulle ønske noen kunne ha hentet dette bandet nordover en dag. (Jeg vet de spilte på Sementblues (Tysfjord/ Troms) i fjor, men utover det vet jeg ikke om de noen gang har vært i Norge). Bo Weavil, og da mener jeg bandet, fortjener all den oppmerksomhet de kan få, og vi skal nok følge dem med argusøyne i kommende år.