Danmarks svar på Joe Cocker fortsetter ufortrødent videre. Etter å slått i gjennom med et brak med sin første utgivelse, ’Live 2004’, innspilt på en av den danske hovedstadens bluesklubber, med dertil følgende bluespris som ’Årets Danske Bluesnavn’ året etter, har det stort sett bare gått slag-i-slag for Risager. Nå er dansken med det store bandet, den store lyden – og den store stemmen – tilbake med nytt album. Det 5. i rekken (hvorav to er live-innspillinger). Jeg føler at Torbjørn Risager er blitt litt mer rufsete i stilen, og det kler ham absolutt. Der resultatet av hans kombinasjon av R&B og soul tidligere har blitt litt vel pent, har de nå tydeligvis forsøkt å ’skitne det til litt’, noe som kler den raspete stemmen hans godt. Og så har jeg utrolig sans for de små dryss av Risagers egen gitar som innimellom river opp og krydrer den litt sofistikerte sounden til det store bandet. Som f.eks. i det lett trolske avslutningssporet ’Bell of Joy’, for undertegnede skivas høydepunkt, vugger herlig i drøyt 6 minutter. Jeg skulle egentlig bare ønske at bandet hadde fått sjansen til i slå seg litt mer løs; Risager himself kan være så god han bare vil, men bandet fremstår som en smule kjedelig. Kompetent, så absolutt, men altså litt kjedelig. Som de da også gjør live, kan tillegges. Alle utgivelsens låter, med unntak ev en – Big Joe Williams’ ’Baby, Please Don’t Go’ – er skrevet av bandet selv. Og de handler om det deilige livet ’på veien’, det å holde sene fester etter konserter og det å stå sent opp (alt ifølge CD’ens presseskriv). I tillegg finner man plass for noe mer i retning kjærlighetsballader (’Stand Beside Me’), men det er vel en naturlig forlengelse av å leve et mer utagerende liv…? At man må ringe hjem av og til å be tynt, mener jeg. Nei, alt-i-alt så tror jeg ikke denne siste til Thorbjørn Risager blir noe storslager i denne anmelders bok.