Denne sangeren og munnspilleren har en lang karriere bak seg som bluesartist i vårt borderland Sverige. Hardt presset av en livstruende sykdom har damen, med en bakgrunn mange nok kjenner selv i Norge fra band som Monaco Blues Band og Little Jenny and The Bluebeans, fullført sin solodebut. Et album om livets vanskeligheter, om den trøblete reisen, og likevel en veldig livsvilje formet i en singer/ songwriter-formet mørklagt reise i blues. Jeg tror artister som Joan Armatrading, Marianne Faithful, Tony Joe White og J J Cale skjønner veldig godt hva denne damen vil si oss. Og hvilken musikalsk plattform hun jobber fra. Når åpningslåten ”The party is over” treffer deg gjennom høyttalerne er det en besk tekst om hva man er på jakt etter i livet – og hva man virkelig finner. Med masse følelse og nesten skjelvende innlevelse er det en trist følelse som er malt på lerretet kanskje, men bevares likevel så vital og full av følelser og innlevelse. Jeg drev og undret lenge på hvem hun synger som på denne låta til det slo meg hardt: Marianne Faithful. Jenny har den samme litt sorgfulle alvoret vibrerende i stemmen, og leverer en sanginnlevelse til 20 i stil. Men Marianne Faithful har aldri spilt munnspill som Jenny, og den ørkenreisen Jenny gjør i bluesen er også mye mørkere og blåere enn det meste den tidligere Rolling Stones-involverte damen fra England har gjort. Coming Home er Jennys første og kanskje også siste album. Hennes helsesituasjon er livstruende og uhelbredelig, og alvoret hun har gjennomlevd kommer godt frem på dette albumet som ble startet mange år før situasjonen ble så alvorlig for henne som den er nå. Det alvoret du finner i tekstene, som slår deg med en veldig kraft og intensitet på låt etter låt, kommer derimot fra en meget turbulent tid i hennes liv forut for dette. En tid hvor hun fødte et barn, ble separert, og opplevde kreft og død i sine nære omgivelser. Det er ingen gladplate det her, men du verden hvor gripende mye av den er. Og er det ikke det vi vil ha? Noe ekte. Musikalsk er Jenny Bohman veldig privat, veldig mørk, veldig groovy, veldig singer/songwriter i sin blues. Ja, nesten like stor som en Joni Mitchell føler jeg av og til på sanger som ”Right by your side”. Hennes tidligere musikalske partner Thomas Almqvist, som døde i desember 2008, spiller på platen og har sin egen David Lindley-inspirerte miks av blues og noe karibisk med låta ”Coming home” som også har blitt tittelsporet. Du skjønner det når du ser på teksten. Den mest håpefulle på hele plata. En sang om at livet er en lang reise, og hvem vet når og hvor den stopper? Jeg har blitt glad i denne plata veldig raskt. Fordi den kommer så til de grader innenfra et hjerte som banker i blues, men også har opplevd mye vanskelig og måttet takle det. Jenny har en stemme som virkelig blander seg inn blant de som har sjel, fra Marianne Faithful til Joni Mitchell og kanskje Townes Van Zandt, og på noen spor på denne plata treffer den nerven deg veldig. Hør låter som ”The party is over”, ”Democrazy” og ”You got to give me love”! Om dette albumet blir det første og siste med Jenny Bohman så bør du sikre deg det. Det kan gi deg noe ballast på den humpete veien som heter livet!