Meena
Meena
Try Me
Ruf/ Bonnier Amigo
Meena
Fra en streng oppvekst i et katolsk hjem oppe i fjellene i Østerrike fikk Meena tidlig sans for kirken, på grunn av lyden i orgelet. 15 år gammel sang hun i et psykedelisk rockeband der ingen sanger var under 20 minutter, og via omveier som Mozambique og Chicago havnet hun i Italia der hun dannet sitt eget band og møtte en musikkbransje som både ville forme henne i Idol-konkurranser eller lage henne til en kopi av Tina Turner og Janis Joplin. Skjebnen førte Meena og hennes gitarist Chris Fillmore (hvilket bra etternavn – det oser jo av rockehistorie) inn i armene til Thomas Ruf som straks fløy dem over til Memphis og stjerneprodusent Jim Gaines.
Jim Gaines har jobbet med mange store artister. Skapt rockestjerner av Huey Lewis, Journey og Toto, og vært en høyt aktet Stax-mann som lenge jobbet for Steve Cropper (Booker T & The MGs). Fra å ha jobbet med Carlos Santana, Stevie Ray Vaughan og Van Morrison har hans navn mer og mer vært å se på baksiden av plateutgivelser med voksne artister med bluesen som sitt fremste våpen. Karer som Michael Burks, Walter Trout, Jimmy Thackery, Anthony Gomez, Vargas Blues Band og Luther Allison. Det er med andre ord ingen hvem som helst som sparker denne kraftfulle og gospel/soul-fargede stemmen fra Østerrike i gang. Og noen av Thomas Rufs beste artister backer henne på noen låter. Vi snakker om den spennende gitaristen/artisten Joanne Shaw Taylor og den ikke fullt så spennende om enn dyktige finske sangeren Erja Lyytinen.
Thomas Ruf har vært flinkere til å finne unge artistemner som virkelig har potensiale i det siste, og sammen med Joanne Shaw Taylor snakker vi her om et betydelig talent. Selv om sluttresultatet av debuten Try Me er i overkant Memphis-polert og gjør Meena mindre overveldende enn det jeg har mistanke om at denne damen er live.
Bortsett fra den klassiske soulballaden ”I’d rather go blind”, gjort tidligere av blant andre Etta James, Little Milton, Koko Taylor og Rod Stewart, og senest av den amerikanske stjerneartisten Beyonce, er det bare to coverlåter. Åpningen med James Browns ”Try me” og avslutningen med Luther Allisons ”Just as I am”. Det viser at denne damen har sine egne ideer når det kommer til låter.
Men la oss dvele litt ved de nevnte coverlåtene. Utrolige vokalprestasjoner begge to! Man skjønner hvorfor partnere hun har møtt tidligere i karrieren har villet ha henne til å innta Janis Joplin-rollen. For hun har noe som kommer innenfra, noe hårete, sårbart og sjelfullt, som ligner!
Meena har med seg et par prominente gjeste-gitarister til i tillegg til Ruf-artisten Joanne. Nemlig Notodden-aktuelle Eric Sardinas og veteranen Coco Montoya. Det er nok Jim Gaines fortjeneste i første rekke at de spiller på denne debuten, men de har nok også fått med seg at Meena er et talent det ikke er flaut å bli assosiert med. Hennes egne låter, er soulfarget rhythm’n blues/rock’n roll, både uptempo og i balladeform, som går hjem både hos Delbert McClinton og Beth Hart-fansen. Litt mer blues og litt mindre rockestjerne enn Beth Hart, men har den samme fyrigheten og følelsen som flytter folk emosjonelt. Så du skal ikke se bort fra at denne damen setter Østerrike på kartet med det første selv om hun åpenbart trenger modning for å skrive låter som står mer fram. For det er stemmen som imponerer – ikke låtene.