Åpningen på dette albumet med en av bluesens mest elegante crossover-artister er grusom. Om du er en av dem som fortsatt lytter til platene du skal kjøpe på platebutikken, så risikerer du å legge Arthur Adams i ”nei takk”-bunken bare etter en låt. For den polerte og programmerte funk/gospel/fusion-grooven som åpenbarer seg på tittelsporet er som å høre røttene til Lionel Richie eller noe av det minst interessante i Boz Scaggs' katalog. Ingenting av en slik kategori interesserer en bluesmann. Men denne "katten", som en gang i tiden var Nina Simones bassist og låtskriver, har så mange flere sider. Og siden man ikke helt kan tro at den førende blueslabelen Delta Groove ville kaste seg ut på dypt vann uten noe mer ekte blues i livbeltet, så er fortsettelsen av dette albumet en bekreftelse på at introen ikke forteller så mye av sannheten. Arthur Adams har en polert edge og groover ålreit, men også noen utrolig finesser i gitarlicks og komplekse rytmiske mønstre, og kommer ut med mye soul og r&b-duvende blues med et ganske stort og luksuriøst komp i ryggen. Med blåserrekke og et tydelig Mighty Sam McClain- og Clarence ”Gatemouth” Brown-instruert backingband. Arthur Adams er definitivt ikke min favoritt innen blues, soul og r&b. Til det har han for mange polerte arrangement og ”søte” melodier som minner meg om tidlig 80-tall den gang nevnte Lionel Richie herjet listene og heller ikke Stevie Wonder ga særlig spenning i livet med sine smør-album og duett med Paul McCartney. Men tidvis har Stomp The Floor helt andre og virkelige gode kvaliteter i kontrast til de sider ved Arthur Adams DeltaGroove-album jeg ikke liker. Leken funky r&b/jazz-gitar på instrumental-nummeret ”You got hat right”, som viser hvilken elegant og raffinert gitarist vi har med å gjøre, og mer av det samme bare mer bluesy på ”Blue roots”. De beste øyeblikkene vokalt sett er der Arthur Adams blander sine røtter i gospel/ soul med en laidback bluesfølelse på låter som ”You are invited”, John Mayall-følelsen på ”You can’t win for losing”, og B.B. King elegansen på ”Don’t let the door hit you”. Definitivt en overbevisende musiker og et svært velregissert band som koster dollars, men summen av albumet er en flashback til alle de polerte studiosessions og tv/film-innspillinger Arthur Adams har livnært seg på gjennom livet. Et altfor polert bakteppe av å ha jobbet med navn som Jackson 5, Lou Rawls, Willie Hutch og Bill Cosby tv-serien. Derfor bluesfans, vær klar over at Stomp The Floor ikke er blues for andre enn de som har sans for den litt slacke r&b-glasuren.