Mange plater blir dessverre ikke anmeldt i utgivelsesåret. Knut Nordhagens Vinterblod er dessverre en slik unnlatelsessynd. Kanskje har det noe å gjøre med at den ikke umiddelbart lar seg oppfatte som en bluesplate, selv om akkurat denne kategorien er blitt ganske romslig etter hvert. Ikke bare gjør han mer enn å utvide de musikalske rammene, han bruker morsmålet til sangtekstene som bluesartist, og det skal han ha stor honnør for. Utenom Kåre Virud er det ikke så mange her på berget som gjør dette, og ingen har fått til noe tilsvarende det Rolf Wikström har fått med blues på svensk. Så det blir en utfordring å skrive blues som ikke bygger på faste tekstklisjeer. Låtskriveren må starte fra scratch, og det som da blir nærmest bluesspråket blir lett til sarkastisk samfunnskommenterende viserock. Her er det snakk om smak og behag. Slik Wikström er i slekt med Vreeswijk, som jo var bluesmann, trubadur og ordkunstner, plasserer Norhagen i seg i forhold til Paus, tror jeg. Det funker riktig bra i ”Han eier plassen”, og bandet kommer i siget med orgelgroove og Nordhagen slipper seg løs med sint og markant bluesgitar. Den melodiøse ”Vakker i sin ensomhet” bygger opp en egen bluesstemning både i det musikalske og tekstlige. For ikke å snakke om tittelsporet som åpner det hele. To låter skiller seg ut på plata, ”Litt etter litt” og ”En bøddel kjører Harley”, gode hooks, en tekst som har innebygd rytme og drivende gitarspill. Jeg hører gjerne mer Nordhagen på norsk.