Fra Isle Of Man, åsted for mange høydepunkter innen rocken i Storbritannia i kjølvannet av Woodstock rundt 1970, kommer gitaristen og bluesrock-talentet Davy Knowles som åpenbart har noe massene vil kicke på. Vi snakker tradisjonene etter Stevie Ray Vaughan, Robert Cray, Susan Tedeschi og kanskje mest av alt Allman-gitarist Warren Haynes, Texas/ Louisiana-stjernen Kenny Wayne Shepherd og en Jonny Lang før han så lyset. Vi snakker høylydt gitar, elektriske og volumiøse lange soloer, men med masse gnist og lidenskap også i vokalarbeidet. Produsert og guidet av veteranen Peter Frampton på sitt andre album er det åpenbart at dette vil treffe mange som har plater også med Joe Bonamassa også. 22 år gamle Davy Knowles mener John Mayer i dag kan være like mye blues som B.B. King. Han fikk høre Dire Straits ”Sultans of swing” som 11-åring, og visste derfra at han ville bli gitarist. Ferden gjennom Chuck Berry, Muddy Waters, Joe Cocker og spesielt irske Rory Gallagher i farens platesamling bare adderte opp dette ønsket. Han satte navnet på bandet sitt etter å ha sett Robert Cray som 16-åring. Back Door Slam er hentet fra en Cray-låt. Fire år senere hadde Back Door Slam ute sitt første album Roll Away, men det er nå som Davy Knowles & Back Door Slam at tingene virkelig har satt seg. Med Peter Frampton i stolen. Frampton ville ikke at Davy skulle spille inn Coming Up For Air, en tittel inspirert for øvrig av et Stevie Ray Vaughan-intervju han leste, med session-musikere. Han ville ha en erfaren rytmeseksjon som hadde spilt mye sammen, og ringte trommeslager Fritz Lewak og bassist Kevin McCormick. Kjent som basisen i bandet til Jackson Browne. Sistemann inn i dette prosjektet ble Tom Pettys alltid pålitelige tangentspiller Benmont Tench. Coming Up For Air er et modent blues/rock-album. Bare mer variert innom ballader og nervefylte akustiske øyeblikk, og et album som kryper innpå deg med litt spilling. Stemmen har noe av den friske nerven som preger den utmerkede britiske bluessangeren Ian Parker. Det er Cocker/Rod Stewart-fraseringer som definitivt kler denne musikkformen, og når Davy lar gitaren snakke har den en Jonny Lang/ Kenny Wayne Shepherd-nerve som nok ikke går feil hos bluesrock-fansen. Det er originaliteten i låtene som skorter litt også i Davy Knowles verden. Attityden og soundet kan nesten ikke bli bedre. Når du hører tittelsporet som åpner plata, den fyrige Joe Bonamassa-energien på ”Riverbed” og nesten Sting-stemninger på balladen ”Mistakes” på rekke og rad så skjønner du at dette er en kar det er verdt å bruke tid på. En artist som fort kan bli veldig stor. Og for meg er det spesielt å høre han gjøre George Harrisons ”Hear me Lord”, fra sistnevntes klassiske album All Things Must Pass tidlig på 70-tallet, sammen med Peter Frampton som også spilte på originalen. En sang Davy Knowles har et helt spesielt forhold til, og det kommer gjennom både i sangen og gitarspillet. Klarer han å bygge flere slike monumentale øyeblikk på neste album har vi en større britisk stjerne på gang som kan matche Joe Bonamassa på plakaten - kanskje!