The Mannish Boys presenterer sitt femårs-jubileum med sitt femte album, og slår tilbake til kraften de debuterte med for fem år siden med That Represent Man. Blues og rhythm’n blues som er hardtsvingende og har det store svinget av klassemusikere både i rytmeseksjon, i blåserrekka og på gitar/ vokal. Shake For Me har kort og godt alt du har elsket dette bandet for, og som gjør at de fortsatt etter disse fem årene er det fremste bandet til å holde liv i musikken fra sent 50-tall. Med ny rytmeseksjon for dette albumet med Willie J Campbell på bass, kjent fra både Fabulous Thunderbirds og James Harmans band, og Jimi Bott på trommer, kjent fra Fabulous Thunderbirds også han, samt Rod Piazzas Mighty Flyers, er det kanskje ikke så rart at den første assosiasjonen jeg fikk til albumets åpningsspor var nettopp Fabulous Thunderbirds. ”Too tired” har Texas-bluesens røtter i storbandswinget helt inne. Duke Robillard må smile hele veien rundt når han hører denne åpningslåta! Så går det rett over i Bo Diddleys gyngende og funky blues med ”Mona” før de sklir rett over i ”Willie and the hand jive”. Fredagsfesten slås med andre ord an helt i Neville Brothers ånd, og slik du også har hørt Knut Reiersrud utføre en kraftfull coverlåt fra tid til annen. Det er ingen fest som stopper eller lener seg mot grøftekanten etter denne åpningen hvertfall. Og med den gode lyden, som føles tappet rett ut av konsertsettingen med dette voksne syvmanns-bandet, kjenner du hvor levende blues og r&b-svingen fra 50/60-tallet kan sette deg i fyr og flamme. Så utrolig enkelt! Nattklubb-følelsen og den autentiske lyden av Texas og bluesen på 50 og 60-tallet er plent umulig å mislike. Da skal alle dine musikalske gener være knust i en hvitløkspresse. Samtidig skal man være ærlige nok til å si at overraskelsesmomentet med That Represent Man er borte. Man vet hvilke kvaliteter og hva slags opplevelse man får med Mannish Boys etter fire sterke album. Men jeg føler likevel at nerven her er den beste siden debuten. Det er da noe! Tilbake på gitar er Kirk Fletcher, og sammen med Frank Goldwasser utgjør de den viktige guitar-axe kjernen denne gang. Men både Kid Ramos, Nick Curran, Mike Zito og Arthur Adams dukker opp i gjesteroller. Og vokalen deles mellom kjemper som Finis Tasby, Bobby Jones og Johnny Dyer. Rod Piazza dukker også opp med munnspillet sitt. Det gjør også Mitch Kashmar og Big Pete. Det er litt av et lag dette her. Et lag som spiller med stor kjærlighet til Texas-bluesen og r&b og swing-røttene til det vi kjenner som Fabulous Thunderbirds. Med perler som ”Too tired”, ”Hey now” (som å høre Roomful Of Blues på sitt beste), ”Black nights” og avslutningslåta ”Way down south” gjør det lite at noen av låtene mer er tradisjonelle rundingsbøyer. For festen og trøkket i denne skiva lever fra start til mål, og det er bare å gratulere Randy Chortkoffs Dreamteam nok en gang! Shake For Me er bandets nest beste album, og således kan vi nok regne med fem gode år til.