Kirk Fletcher er ikke mer enn 35 år, men har likevel vært med så lenge og på så mye at man skulle tro han var i veteranklassen sammen med sin gode venn Junior Watson allerede. California-gitaristen ble tidlig penset inn på bluesens dypeste røtter gjennom Al Blake (Hollywood Fats Band), og ga ut sitt første soloalbum på JSP-labelen mens han turnerte for munnspill-legenden Lynwood Slim. Men det var vennskapet med Kim Wilson, gjestespillet i Kim Wilson’s Blues Review på og av gjennom et par år, tre års turnering med Charlie Musselwhite, og en ny inntreden i Kims rekker i Fabulous Thunderbirds som gjorde at Kirk Fletcher i veldig ung alder fant sin egen tone på gitaren. Nå med super-produsent Michael Landau, som med rette kan kalles en veteran med sin bakgrunn fra å ha jobbet med rockens største band og artister som Pink Floyd, Miles David, Joni Mitchell, B.B. King og Ray Charles, på laget er Kirk Fletcher ute med sitt nye soloalbum. Og dette er øyeblikket! Øyeblikket da omverdenen virkelig kan se, lytte og forstå hvilken eminent artist dette er. Her kommer sjelen frem, og ikke bare nok en ”guitar-wizard”! Utgitt på Delta Grooves underlabel Eclecto Groove er dette et album der Kirk Fletcher endelig ikke tar noen fanger. Jeg har sett ham noen ganger på scenen sammen med andre gitarister. Oftest litt sjenert og blyg har han ikke bydd for mye på seg selv, og latt andre kjøre regien. Her er den hans egen, og det er da ting virkelig utvikler seg for den vanligvis litt reserverte Kirk Fletcher. For dette er en artist som tenker langt utenfor de tradisjonell bluesrøttene. Langt forbi Robert Johnson. Det er jazzgitar, det er fusion, det er soul, det er latino-mooves og det er progressiv rock’n roll. Lydbildet er som en sateng og silkekledt salong, men nerven dempes ikke av den grunn. Fra det instrumentale jazz/fusion/blues-nummeret ”Natural anthem”, som ikke er langt unna ting jeg har hørt med Climax Blues Bands Pete Haycock, til bluesgitarens svar på Joe Satriani på ”My turn”, latino-bluesens Santana/ Curtis Salgado-følelse på ”Congo square” og til hans eget bluesy friløp på ”Blues for Antone” er dette et album det er en fryd å høre på. Tilslaget hans på gitaren er mye råere enn jeg har hørt han tidligere, og selv om han ikke er noen strålende vokalist (det er flere instrumentale låter på denne plata) så er det ingen tvil om nerven der heller når han skriker ”Let me have it all” på Sylvester Stewarts ultrafunky låt. Soultradisjonene har slått til med et smell de siste årene, og jeg tipper bluesartistene som blander inn funken og soul er de som vil regjere scenen i årene som kommer. Sånn sett er Kirk Fletcher helt i det kommende tetsjiktet. Inspirert på samme måte som våre egne unge talenter i Groovy Company. Buskerud-bandet Kirk ble godt kjent med, og åpenbart likte, på Svalbard i oktober i fjor. Det er som Kirk sier med tittel på dette albumet: My Turn. Spør du meg – et banebrytende album innen moderne blues!