Jeg irriterer meg over hvor stivt og bundet The Hollywood Blue Flames taffler av­gårde innenfor tradisjonene av jazz/rhythm’n blues og seig munnspill og piano-harmonisert Chicago-blues. Det handler om klubbatmosfæren på 40- og 50-tallet. En atmosfære størrelser som Kim Wilson elsker, og som han ble Grammy-nominert med for en av sine Kim Wilson’s Blues Review-utgivelser. Irritasjonen sitter der samtidig som jeg nesegrus beundrer den frodigheten og den nerven dette veteranlaget gjør det med. Etter 3-4 runder er det klart at det er den sistnevnte følelsen som vinner. Deep In America er Deep Into Music! Lyden av svingende Chicago-blues i grepet til en lettere jazz-sofistikert gitarist og en rhythm’n blues-rytmeseksjon som stinker av 50-tallet var også resepten da forløperen til dette her, The Hollywood Fats Band, injiserte sin westcoast blues-revival midt på 70-tallet. Den gang frontet av Michael ”Hollywood Fats” Mann. Det er endeløst mange bluesartister og band som i tiden etterpå har studert oppskriften som gjorde dette bandet så unikt. Et band som dro frem hele det tradisjonelle registeret i bluesen og traff nerven som fortalte hvor alt dette kom fra. Da The Hollywood Blue Flames våknet til live for fem år siden var det en videreføring av The Hollywood Fats Band, men siden hovedpersonen døde ni år tidligere måtte det en navneendring til. Med veteranene Frad Kaplan, Al Blake, Richard Innes og Larry Taylor fortsatt vitale som aldri før, og med påfyll av like legendariske Junior Watson og vår tids Hollywood Fats i Kirk Fletchers skikkelse er The Hollywood Blue Flames til de grader oppegående fortsatt. Tross mine for og imot-følelser nevnt innledningsvis vokser Deep In America som en Yucca-palme ved vannhullet for hver runde cd-plata spinner. Det er bare å høre Al Blake på vokal og akustisk gitar bare akkompagnert av Fred Kaplan på piano på ”Leavin’ California”. Det er lyden av den folk/blues-tradisjonen som nokså sikkert er Bob Dylans ikke ubetydelige røtter i blues. Eller besøk munnspilltoget og r&b-svinget på Sonny Boy Williamsons ”Jalopy to drive”. Og den jazzy trippen til New Orleans med ”Crescent City rock” eller videre nedover Fred Kaplans hvite og svarte tangenter på ”My national enquirer baby”. The Hollywood Blue Flames kjører nedover de samme veiene til Chicago som Charlie Musselwhite livnærer seg i, men disse seks musikerne kjører over Charlie med den følelsen de etterlater i disse rillene. Jeg hater vanligvis forutsigbarhet langs Traditional Lane, men med den sjelen The Hollywood Blue Flames klarer å legge i det blir det noe stort over Deep In America likevel!