Da Notodden Bluesfestival i januar reiste til Memphis for å sikre seg Janiva Magness til årets festival utfordret de henne til å komme med noe spesielt. Janiva kom tilbake med ideen om Women Who Cook. En forestilling der bluesens største vokalattraksjon for øyeblikket tar med seg et par damer hun mener hadde fortjent større oppmerksomhet: Detroits tøffeste bluesdame og vulkanvokalist, Thornetta Davis, og sanger og munnspiller Robin Rogers fra North Carolina. Janiva Magness er også i år nominert til Blues Foundation-prisen for Årets kvinnelige bluesartist i USA. Og nå slipper hun oppfølgeren til Alligator-debuten What Love Will Do. Med noen av Tom Waits musikere i ryggen er det ikke snakk om å slippe opp trykket denne energiske artisten har tatt bluesverdenen med storm med. Og i stedet for å safe inn et varmt bluesalbum etter en voldsomt overbevisende debut for Alligator, et album som hadde mye av Nick Lowes bittersøte melodiføringer, legger Janiva Magness inn en røffere attityde. R&b-vokalisten får fram naturkraften sin bedre på dette albumet, og jaggu dukker det ikke opp en nydelig Nick Lowe-coverlåt her også med ”Homewrecker”! The Devil Is An Angel Too demonstrerer den Tina Turner-tøffe attityden vi har sett Janiva ha på scenen etter flere besøk til Norge. Og der Tina har for vane å slippe seg nedpå med ballader av det søte slaget er Janiva ”the naughty girl” hele veien. Liksom hennes Alligator-debut er det ikke en eneste låt som risikerer å få etiketten ”fyllstoff”. Janiva Magness har tatt for seg et interessant knippe låter. Noen skrevet for henne, andre har du hørt med artister som den britiske 80-talls popartisten Paul Young, vår tids store bluesrocker Joe Bonamassa, 60-tallets souless Joe Tex og nevnte favoritt Nick Lowe. Fellesnevneren er det gode versus det onde. Låtene utforsker temaet med den rå soulfylden, blueskraften og r&b-drivet du kjenner og elsker denne damen for. For Janiva handler om å synge det man tror på. Når hun var tøff nok til å bestride Alligator-boss Bruce Iglauers ideer om hvordan hennes Alligator-debut skulle settes sammen, så forteller det alt om hvor tøff denne dama er. For hun la liksom hodet godt inn på blokka. Det er slik hun er. Du treffes tyngre av denne plata enn Alligator-debuten. Det er ikke så mye sukker her. Fra Julie Millers tittelspor (ja, damen som er gift med Buddy Miller, Emmylou Harris høyre hånd) til Delbert McClintons ”Your love made a u-turn”, til en nesten religiøs utgave av Nick Lowes ”Homewrecker”, en overraskende versjon av Paul Youngs landeplage ”I’m gonna tear your playhouse down” så du begynner å tro på låta igjen, gospelutgaven av Joe Bonamassas hardtslående ”I’m feelin’ good”, blues slik Tom Waits tenker blues med ”Weeds like us”, og soul slik det er en stund siden Hanne Boel har levert sakene sine med ”Walkin’ in the sun” er det en nerve som bekrefter Janiva Magness posisjon som den tydeligste kvinneprofilen i bluesen nå. Er The Devil Is An Angel Too et album du bør kjøpe? Er du i tvil? Er livet verdt å leve? Kan en bluesutgivelse gjøre livet mer meningsfylt? Ja, nei, ja og ja er svarene om du behøver en fasit. Janiva Magness er ei dame med en gudegave av en stemme. Like mye for innlevelsen, sjelen om du vil, som selve vokalkapasiteten. Og en artist som lister Koko Taylor og Gladys Knight som inspirasjoner side om side med søppelmannen er ikke som alle andre. Om The Devil Is An Angel ikke treffer deg er det et stort hull der sjelen din skal være. For dette er musikk som “is coming from the soul – determined for the soulreceivers”!