Sanger og gitarist Eric Bibb fyller seksti til neste år, og har et tjuetalls plater bak seg siden debuten på plate i 1977. Som sønn av folk-sangeren Leon Bibb vokste han opp med regelmessige besøk av folk som Pete Seeger, Odetta og Bob Dylan - og det var Dylan som ga ham det universelt gode rådet: "Keep it simple." Bibb har arbeidet med en mengde store navn opp gjennom karrieren, men her er han nesten helt alene - bare hjulpet på vei av Grant Dermodys munnspill på noen av låtene. Dette er altså, nedstrippet og lavmælt akustisk musikk. Noe av det havner i bluestradisjonen, og mye er nok et resultat av en oppvekst i folkmiljøet. Bibb fikk tilbud om å låne Bukka Whites gamle National Steel gitar, og det er også den som har gitt plata og tittelkuttet navn der han med åpenbar ærefrykt deler strenger med en av bluesens absolutte storheter. Jeg må medgi at dette er mitt første bekjentskap med Bibb, og førsteinntrykket er ytterst sympatisk - der han avdempet og forsiktig forteller historiene sine. Bibb er på sitt beste for meg når han tar for seg deltatradisjonene og behandler dem ut fra sin egen plattform på den amerikanske østkysten, og han er med et par forholdsvis grelle unntak en god historieforteller. Han er også en dyktig instrumentalist, og behersker grepene i genrene han beveger seg mellom til fulle. Legg til dette en fløyelsmyk stemme, så ender du med en plate som vil være fin å ha i de forhåpentligvis mange forestående varme sommerkveldene vi har foran oss. Det er imidlertid også paradoksalt nok nettopp det totale fraværet av kanter og rufs som ender med å bli denne platas største svakhet. For der Bibb gjerne vil fortelle oss historiene sine blir det vrient å følge ham når du samtidig har følelsen av å få ørene fylt av musikalsk bomull. Det blir rett og slett litt FOR mykt, snilt og fromt i perioder for denne anmelder og jeg blir sittende og savne LITTEGRANNE emosjoner, og litt mindre kontroll og selvbeherskelse. Det skader ikke å smelle litt med dørene fra tid til annen, det hjelper gjerne med å holde på interessen. Med det anførte forbeholdet er Bibb likevel definitivt en mann det er verdt å stifte bekjentskap med, så lenge du vet hva du går til er dette en plate som har mye å gi deg musikalsk av stillferdig akustisk blues.