Jerry Lee Lewis ga seg aldri med sin rykende rock’n roll, Johnny Cash ga seg aldri med sin mørke og grovrøsta countrysjel, og Guitar Shorty gir seg aldri med sin hardtslående blues. Det er ikke uten grunn at hans nye album kjennetegnes av et par knoker, og tittelen Bare Knuckle. Gitt den tunge elektriske lyden og produksjonen du husker det siste Koko Taylor-albumet for, og de evnene han i sin tid påvirket både Jimi Hendrix og Buddy Guy med (Guitar Shorty giftet seg med Jimis søster Marcia på 60-tallet), er dette albumet et godt bevis på hvorfor Guitar Shorty blir regnet som en av bluesens sluggere. Guitar Shorty er utvilsomt sulten nok på dette albumet. Han har den samme kraften som Luther Allison. Med stamfoten i bluesen og fortsatt oppildnet av Jerry Lee Lewis og Little Richard (som han backet som gitarist i husbandet på den legendariske New Orleans-klubben Dew Drop Inn bare 18 år gammel) og deres rock’n roll-villskap er dette røttene til den Notodden-aktuelle favoritten Eric Sardinas. Og kilden leverer fortsatt. Bluesen rockes hardt – og det tas ingen fanger! Og noen av de beste låtskriverne i faget har gått sammen med Guitar Shorty om å skrive låtene. Fra guitar-slinger favoritten Kenny Wayne Shepherd på ”True lies”, til Jon Tiven på ”Slow burn” og Tommy Castro på ”Get off”. Ved siden av Alligators egen president Bruce Iglauer som sammen med Guitar Shorty har sendt en hilsen til Obama med ”Please Mr President”. Med sitt tredje Alligator-album leverer han også sitt beste i moderne tid. Der We The People var stivt, kantete, forutsigbart og lett kjedelig som en dinosaur er det liv i grooven denne gang. Og det eksplosive elementet fullt tilsyne i Guitar Shortys musikk igjen. Slik du husker Luther Allison de siste årene før han gikk bort. Og nesten like vital. Bare Knuckle er faktisk så bra at jeg kanskje må ta frem det arkiverte og signerte bildet jeg har av Guitar Shorty og få det på veggen likevel. Hans vitalitet, 71 år gammel, overrasker meg positivt på denne plateutgivelsen. Selv om hans blues, eller rettere sagt eksplosive blues-rock’n roll, ikke drar nye ting til torget. Men den gode følelsen har han med seg, og den holder for meg. Når Arild HULKEN Haugen skal ut i sin neste boksekamp hadde dette vært musikk å fyre seg opp med i garderoben. Bare Knockles!