Finlands Bonnie Raitt har hun blitt kalt. Finske Erja Lyytinen har markert seg med flere utgivelser på den elektriske og rocka blueslabelen Ruf Records før, og begynner å få en tilhengerskare også her i landet. Hun har delt scene med selveste Bonnie Raitt også, og med størrelser som Koko Taylor og Marcia Ball. Liksom Ana Popovic vil hun mye, og har bluesfølelsen inne med sitt slidegitarspill og vokal. Samtidig som hun blander inn elementer fra folk, vokal jazz og en sexy popdiva. Erja Lyytinens sterkeste kort er kanskje hennes utseende. Sammen med de lange bena til Ana Popovic er hun trolig bluesens mest sexy artist om dagen. Og hennes sexy utstråling gjør Erja Lyytinen til en større kraft på en scene enn på plate. De fleste låtene hun har spilt inn på tidligere plateinnspillinger har derimot rørt ved lite i meg. Ekstremt lite. Sammen med noen av de tidligere plateinnspillingene til nettopp Ana Popovic har jeg lurt på hva i all verden denne dama gjør i bluesbransjen. Men på travbanen er det alltid nye sjanser når man legger ut på en ny runde, og slik som jeg ble veldig positivt overrasket over Ana Popovics siste plate er det grunn til å si noe av det samme om Erja Lyytinens ”Voracious Love”. Det er mye mer nerve i låtene hun har skrevet denne gang. Nesten den magiske folk/blues-nerven til Bjørn Berge i en finsk kvinnelig utgave på låter som ”Don't let a good woman down” og ”Crowes at your door”, Sade-soulful i bluesutførelsen på ”I think of you”, og pent slidegitar rocka på låter som ”Bird” og ”Oil and water”. Fremdeles gjør hun noen ubegripelig flaue poplåter innimellom. I bluesverdenen de reneste innslag av såpeopera. Ballader som ”Can't fall in love” og ”Bed of roses” stuer jeg vekk i hylla som Unit Five. Det er en hylle jeg ikke liker å hente ting ut fra. Og jeg tror nok nevnte Bjørn Berge drar frem et bisarr smil når han hører hennes jomfruelige tolkning av Blind Willie Johnsons ”Soul of a man”. Det er da man lurer litt på hvor mye blues det er mulig å få oppi et finsk melkeglass. Men det er mange oppturer på denne skiva for Erja Lyytinen. Vekk med de suppete balladene så kan det bli riktig bra, for musikalsk har denne hvite blomsten med det sorte håret fra vodkaens andre hjemland bra ting å by på. Oppturen fra forrige elendige album er hvertfall formidabel!