Av alle land regnet til Europa er Tyrkia det landet jeg forestiller meg at de minst av alle er i stand til å synge med på ”Sweet home Chicago”. Eller tar jeg feil? Uansett, når John Lee Hooker Jr regner konsertopptak fra Istanbul til livets høydepunkt så forteller det en del om resten av livet. Det ser ut som et live bluesalbum, og det låter som et live bluesalbum. Stolt og skrytende på samme måte som rapper-stjernene i USA som henger på seg så svære gullkjeder at de nesten deiser i bakken. Dette er en kalkun du neppe ønsker å sette i ovnen. Og John Lee Hooker Jr har nok falt temmelig langt fra stammen når det gjelder talent for bluesartisteri og blues-originalitet. CDen er en studie i klisjeer og oppblåst danskebåten-blues. Jeg hører at det er en påkostet produksjon dette, satt i scene av Tyrkias utmerkede ølbryggeri Efes. Rytmeseksjonen og blåserrekka leverer, men shit inn gir som kjent shit ut. Dette er den type anmelderi som kan være en prøvelse å komme gjennom. For jeg må jo høre gjennom dette. Og jeg skjønner ikke hvorfor ikke plassen foran bandet er øde og tom allerede etter tre låter. Så dårlig er dette. Selv ikke trikset med å hente et par av pappas sanger, ”Maudie” og  klassikeren ”Boom boom”, opp av hatten fungerer. Trekker du en kanin opp av hatten følger gjerne gulrøttene med, men det er ingen innbydende gulfarge på disse. Jeg tror dessverre at pappa John Lee Hooker sitter oppe i blues-heaven - med hendene begravd i hendene mens hodet beveger seg beklagende fra side til side.