Tittelen på det første soloalbumet til til Jimmie Vaughan på ni år er som tatt rett ut av det 50- og 60-tallet som han vokste opp med, og som han til fulle dyrker og forvalter i klesdrakt, lidenskap for amerikanske årgangsbiler og Top 40 fra Radio Station KNOX i Dallas. Coveret ser ut som en gammel LP fra Modern-katalogen til B.B. King. På det glorete omslaget i gult, hvitt og svart posererer Jimmie med sin spesialbygde hvite Tex Mex Fender Stratocaster. En gitar som har tre kraftige pickuper for å gi ham den ønskede lyden. Jimmie er nå på selskapet Shout!Factory i USA som ikke slipper albumet før i juli, men i Europa er den allerede ute på den engelske roots-americana-labelen Proper. Albumet er en utilslørt kjærlighetserklæring til musikken Jimmie Vaughan er vokst opp med. Av de 15 låtene er det bare instrumentalen ”Comin’ & Goin’”, som er en Vaughan-komposisjon, men den har han sørget for å gjøre til en jazzete bluesjam i stilen til Texas-Louisiana-gitaristen og felespilleren Clarence ”Gatemouth” Brown, som albumet er tilegnet. Den andre musikeren dette albumet er tilegnet, er Bill Willis, mannen som spilte Hammond B-3 på Freddie Kings milepælsinnspillinger for King Records tidlig på 60-tallet. Ingen tilfeldighet at Jimmie valgte å jobbe med Willis da han startet solokarrieren. Han har vært med på samtlige av Jimmies soloplater. I 2007 år deltok Jimmie Vaughan på Omar Dykes suksessartede tributtalbum til Jimmy Reed, The Jimmy Reed Highway (2007). En obskur Jimmy Reed-låt, ”Come Love”, er det også blitt plass til på årets plate. For det meste blir bassen besørget av fotpedalene på Bill Willis’ Hammond, men noen spor har også Ronnie James på bassgitar. James er blant de musikerne som har vært med i det Kim Wilson-ledete T-Birds etter at Jimmie gikk ut. Og i likhet med mange av T-Birds-medlemmene fra senere år, har også han en fortid i California-gruppa The James Harman Band. T-Birds’ opprinnelige vokalist sammen med Kim Wilson, var Lou Ann Barton. Hun har vært fast på Jimmies soloplater og i turnébandet. Hun kan fortsatt gnistre til, og er en integrert del av hans musikk. Albumets tidstunnel gjennom rhythm & blues-historien går fra 40-tallets jumpblues (Roy Miltons ”R.M. Blues”) og til soulmusikkens begynnelse på 60-tallet (Joe Hintons innspilling av ”Funny How Time Slips Away”, med Bill Willis som overbevisende vokalist). Jimmie er ikke redd for å prøve seg på verken Billy Eckstine eller Charlie Rich når han synge”(She’s Got The) Blues For Sale” og ”Lonely Weekends”, og gjør svært hederlige hyllestversjoner. Som produsent av dette albumet har han også æren for at studiobandet låter som det skal, enten det er med tre manns blåserrekke, Hammondorgel og rytmegitar, eller nedstrippet til gitar, bass, tenorsaks og trommer. Og han som er lokomotivet i rytmeseksjonen, er selvfølgelig garvede George Rains, hans faste bandtrommis. Guitar Juniors (Lonnie Brooks) Louisiana-rocker ”Roll, Roll, Roll” ble spilt inn på Thunderbirds’ album Butt Rockin’ i 1981, men nyinnspillingen til Jimmie har fått et løft med Greg Piccolo på tenorsaks og med et annet sound i Jimmies gitar. Lillian Offits R&B-klassiker ”Miss You So” er vellykket modellert etter den stratosfæriske falsetten på Ted Taylors versjon. En av albumets beste duetter med Jimmie og Lou Ann. Versjonen av Doug Sahms ”Why, Why, Why” har allerede vært utgitt på Doug Sahm-tributtalbumet Keep Your Soul, men den blåsermettede tex-mex-bluesen er også et av høydepunktene på Jimmie Vaughans jukeboks. Dette albumet er både en essensiell presentasjon av hva Jimmie Vaughan står for som gitarist og musiker, og en fascinerende guide til rhythm & bluesens historie. Det er stor sjanse for at du kommer til å bli interessert i å høre deg gjennom T-Bone Walker, Roy Milton og Billy Eckstine når du er blitt hektet på Plays Blues & Favorites. Og du kommer til å bli nysgjerrig på Kay Starr, den hvite sangerinnen som gjorde ”Wheel of Fortune” til en stor hit på 50-tallet, og som påvirket den unge Lou Ann Barton. Her får du høre Lou Anns hyllestversjon. Jimmies varemerke har alltid vært de komprimerte soloene og rytmefigurene. ”Jeg spiller setninger,” har Jimmie sagt, og viser til fraseringene til swing-souljazz-tenorsaksofonisten Gene Ammons for å illustrere sin spillestil. Jimmie er ikke opptatt av spille masse fancy akkorder innnenfor en og samme låt. Men han kan dem. Jeg kjenner ikke til andre bluesgitarister som makter å forene jazz-saksofonistenes eleganse og sensualismen og villskapen til 50- og 60-tallets pionerer på el-gitar. Et flott album.