Nick Curran vokste opp i Maine, men har bodd i Austin i mange år. Han har turnert med folk som Ronnie Dawson og Fabulous Thunderbirds, mens han hele tiden har hatt en solokarriere, som bl.a. annet har resultert i cd’ene The Player og Doctor Velvet. To plater som burde være allemannseie. Begge platene er fullstappet med solide doser blues, r&b og rock’n’roll. Etter en periode med Fabulous Thunderbirds for fem år siden forsvant han fra radaren en periode, og skal visstnok ha spilt i flere punkeband. Nå er han tilbake på solosporet for fullt, med klare bluesreferanser, men energi som en punker. Dette er rå og rufsete rock’n’roll spilt inn på utstyr fra femtitallet, men som på alle måter føles relevant. Han starter ballet med en tøff versjon av Etta James’ Tough Lover, lager partystemning i studio på Reel Rock Party, før han tar oss med til 60-tallet og den Ronettes-inspirerte Reform School Girl. Kill My Baby kan neppe kalles en kjærlighetsærklæring, en energisk bluesrocker med pumpende saksofon i bakgrunn og Currans rå stemme i front. Psycho holder seg på femtitallssporet med en dose moderne galskap. Sheenas Back har mye inspirert bluesgitar, mens han på Baby You Crazy igjen går Little Richard i næringen. Ain’t No Good er Bo Diddley på speed, mens Dream Girl er en drømmende blues som bygger seg opp ettersom Curran endrer dynamikken i sangen. Flying Blind er en duett med Phil Alvin fra The Blasters, som også er medkomponist her. Slik fortsetter han å pumpe ut den ene energiske rockelåta etter den andre – til han passende avslutter med Rocker, en utblåsning på 1 minutt og 28 sekunder. Du får ikke sjansen til å begynne å kjede deg her. Nick Curran er ”Big Medicine”, som Phil Alvin skriver på coveret. Uansett om du liker blues, rock’n’roll eller rockabilly, bør du kunne la deg rive med her. Måtte denne mannen komme til en klubb eller festival nær meg (eller deg)!!