Av en-eller-annen grunn fikk jeg aldri helt tak på bandet C-Notes, men nå når den epoken synes å være historie, så dukker det opp den ene oppsiktsvekkende utgivelsen etter den andre fra gutta som i sin tid utgjorde trioen. Aller størst oppmerksomhet har de nok fått de to som måtte finne seg i å stå litt i skyggen av vokalist og munnspiller i C-Notes, Rob Stone. Jeg tenker da på Chris James og Patrick Rynn, hhv. gitar og bass. Deres to utgivelser for Earwig Records, ’Stop And Think About It’ og ’Gonna Boogie Anyway’ har jo gjort det virkelig bra. Mens Rob Stone’s forrige utgivelse, ’Just My Luck’ (Earwig Records 2003) vel ikke fikk akkurat den mottakelse den fortjente. Men nå er det slutt på tilværelsen i ”skyggens dal” – nå er Rob Stone på banen så det holder, med et fyrverkeri av en skive - der han sammen med sine C-Notes-venner Rynn og James har skrevet omtrent alle låtene. Dvs; utenom noen klassikere etter Magic Sam (’Give Me Time’, en av Sam’s mindre kjente låter), John L. Williamson og Leroy Carr (’Sloppy Drunk Blues’, udødeliggjort av Jimmy Rogers). Men det er herrene fra gamle C-Notes som gjør ’Back Around Here’ til en fest. De formelig flommer over av smittende spilleglede og vitalitet, og setter da også danseføttene på mang en prøve underveis. Ikke det at nærværet til pianist David Maxwell, som spiller på de aller fleste låtene, drar ned noe særlig. Men det har nå heller Maxwell aldri gjort heller, spør du meg, og i låta ’Can’t Turn Back The Clock’ f.eks., kommer boogie woogie-pianoet til Maxwell til sin fulle rett. Ikke mye å utsette på bidragene til herrene Willie ’Big Eyes’ Smith og Sam Lay heller, når man tenker over det. Det er Chicago-blues, eller muligens nærmere Chicago R&B ispedd west coast swing og jump, det handler om her, blues om damer og kjærlighet først og fremst. Hvis det da ikke handler om penger. Som i låta ’I Need To Plant a Money Tree’ - der Rob Stone’s personlige pengeforbruk, som visstnok er litt på den uvettige siden – har inspirert troikaen til en artig liten tekst. Eller som i hyllesten til Chicago (’Chicago All Night’), byen som aldri stenger, der vi bl.a. får en flott sax-solo fra Rodney Brown. Hvis en ser igjennom fingrene med at Rob Stone ikke har verdens beste stemme - for det har han ikke, den er mildt sagt begrenset – men han tar det så til de grader igjen på munnspillinga si. Prov på dette høres vel kanskje aller best i instrumentalen ’Dragon Killers’, der Stone virkelig briljerer. Her har vi Chicago-blues med yngre folk. Bli kjent med dem, det er bl.a. disse gutta som er fremtida i denne utrolig viktige bluesbyen. Og jeg tror fremtida er i relativt gode hender, jeg. ’Back Around Here’ vokser i alle fall for hver eneste gjennomspilling. Gir meg nå før jeg sprenger poeng­skalaen…