Det et eller annet genuint med Charlie Musselwhite man vanskelig helt kan sette fingeren på. Han har aldri vært noen stor vokalist, selv om den varme sørstatsbarytonen tidvis har en oppriktighet som minner om 1990-tallets aldrende Johnny Cash. Likeledes kan han som munnspiller være alt fra direkte genial til slurvete, tonalt uartikulert og harmonisk tvilsom. Like fullt låter Charlie - i motsetning til de fleste vestkystperfeksjonister - aldri som han imiterer noen. Han bare er seg selv tvers igjennom. Jeg tror det nettopp er denne autentiske kvaliteten som gjør at han er førstevalget når folk som Tom Waits og Cyndi Lauper trenger tryneorgel på et spor. Av Charlies mange soloutgivelser - og jeg har faktisk hørt de fleste - er The Well en av de bedre. Med seg som sparringspartner på gitar denne gangen har han Dave Gonzales (kjent fra The Paladins), noe som er med på å gi plata et til dels luftig, Sun-aktig lydbilde. Flere av kuttene er mer mediumtempopregede og "snillere" enn på den foregående, eminente Delta Hardware (der hans tidligere gitarist Kid Andersen må ha mye av æren for nerven og intensiteten). Teksten på The Well er stort sett selvbiografiske, retrospektive og dvelende. Både tittellåte og spor som "Dig The Pain" og "Sad and Beautiful World" (m Mavis Staples) heves nettopp av dette. Ellers spiller Charlie bedre munnspill enn på veldig lenge, og kutt som "Sonny Payne Special" og "Clarksdale Getaway" står sterkt i hans omfattende instrumentalkatalog. I det hele tatt en sterk plate, men som desverre ikke er helt på høyde med forgjengeren i variasjon og ren faenskap. (Like fullt ville jeg mye heller hørt på en middels Musselwhite-plate enn andres kalkulerte blanding av misforstått copycat-coolnes og kalkulert pyroteknikk.) Kort oppsummert: Vel verdt dine surt opptjente grunker.