Pedalsteel-fantomet Robert Randolph spiller på strengene som du aldri har hørt dette instrumentet låte før. Konserten på Notodden bekreftet hans unike talent, selv om lyden skremte vekk en del av de som bare var nysgjerrige. For oss som har fulgt Robert Randolph siden Sacred Steel-innspillingene, instrumental gospelmusikk fra pinsemenigheten og kirkerommet Robert tilhører, til dagens funky og bluesy gospelstjerne, er dette bare nok en bekreftelse på at det er få artister i verden i dag som er like spennende som dette. Det er artister som Springsteen, Beck, Jack White, Ben Harper, Lenny Kravitz og Robert Randolph som lager linjene i musikkhistorien. Med sin pedalsteel ”synger” Robert Randolph slik han har lært det i kirkerommet. Hans religiøse tro kommer godt gjennom i tekstene og musikken hans uten at det blir påtrengende og ”feil” slik som jeg ofte har erfart den miksen. Og med en stadig mer funky attityde er grooven og følelsen i hans gospel/soul/blues av det slaget som etterlater seg kraftige spor i lytteren. Ingen kunne tatt Bob Dylans ”Shot of love” (selvsagt fra et av hans mest religiøse album der han avsluttet trilogien som gjenfødt kristen med et album av samme navn i 1981) og gjort den mer til sin egen. Egen i form av hvor annerledes rytmikken er. Noe man nesten må ha fargede gener for å klare. Andre religiøse coverlåter Robert tar frem på denne skiva er Peter Cases ”I still belong to Jesus”. Knallsterk låt! We Walk This Road er på mange måter et coveralbum i motsetning til tidligere utgivelser. Han har selv skrevet ”Dry bones” og ”I’m not listening” sammen med produsent T-Bone Burnett og to av mine favoritt singer/songwriter-artister Peter Case og Tonio K. Disse har også (minus Peter Case) jobbet med omarrangeringen av Blind Willie Johnsons ”If I had my way I’d tear this building down”. Det nærmeste Robert Randolph har vært et bluesikon så langt i karrieren. Veldig stompy og rullende på New Orleans-vis. Spesiell er også coverversjonen av John Lennons ”I don’t wanna be a soldier mama”. Robert Randolphs politiske kommentar som også viser at han ikke bare en gudbenådet pedalsteel-gitarist og bandleder men også har en hjerne han bruker samvittighetsfullt som det forbildet John Lennon er for mange fortsatt. Eric Clapton er ikke med her som han var på forrige album, men hans høyre hånd på gitar Doyle Bramhall er det. Sammen med musikere som Jim Keltner (Ry Cooder), slidegitar-esset Ben Harper og legenden Leon Russell. T-Bone Burnett selv er meget aktiv også som musiker og er ganske sikkert en viktig faktor for at dette ”cover-albumet” føles så genuint ekte og annerledes. Slik Robert Randolph har fengslet oss i flere år allerede. Bli kjent med denne fantastiske artisten om du ikke er på fornavn allerede!