Denne plata har betydd noe spesielt for Solomon Burke. At han endelig fikk arbeide i studio med Memphis og soulmusic-legenden Willie Mitchell må ha føltes som om ringen sluttet. Og Willie på sin side ga alt i studio. Han døde bare kort tid etter at plata var ferdig, Kanskje er dette også et slags farvel fra Solomon Burke som artist. I så tilfelle er det med en stil som må røre enhver soul-tilbeder enten du bor i Memphis eller Kirkenes. For uansett hvor vital mannen fortsatt framstår mentalt, så kunne man se at helsen skranter fra scenen i Notodden. Kanskje derfor betyr denne plata så uendelig mye for Solomon. Symbolsk nok åpner albumet med ”Oh, What a feeling”. En av de mest følsomme og varmeste soulmelodier Solomon Burke har gjort gjennom karrieren. Og det fortsetter i god-sporet gjennom det meste av cd-en. Nothing’s Impossible er uten tvil det beste albumet soullegenden har gjort siden det monumentale comebacket med Don’t Give Up On Me i 2002. Det er en plate å lene seg tilbake til, å la timene gå rolig forbi til, å kjenne på sødmen i en av kildene til den virkelige soulmusikken til. Nesten alle sangene er skrevet av Willie Mitchell. Det siste den legendariske produsenten og låtskriveren fikk utgitt mens han enda var i livet. Og en av de som ikke er skrevet av Willie, ”You needed me”, var en av produsentens favorittlåter. En låt han ikke hadde funnet noen som kunne/ ville spille inn på den rette måten før produsentlegenden og soullegenden fant hverandre i studioet der Willie Mitchell hadde jobbet i en mannsalder. Nothing’s Impossible er mer ut av Stax og Hi-tradisjonen enn Motown. Soul med ekte følelse og ettersmak. Mest gjennom sterke ballader men også med et par mer uptempo låter. Der Wilson Pickett og Al Green bruker den rå kraften henter Solomon liksom Otis Redding fra den store brønnen det står følelser på. Det ligger mer i sanger som ”Nothing’s impossible” og ”You needed me” enn en overfladisk lytt kan gi signaler om. Det er undertoner av det å ta et farvel her, det å få sagt det som er viktig å få sagt mot det man vet kan være slutten. På samme måte som Johnny Cash seneste plater og Levon Helms siste ga sterke følelser på den måten gjør dette Solomon Burke-albumet nettopp det. The King Of Rock & Soul er fortsatt nettopp det. Det tror jeg kongen sjøl der oppe, ja vi snakker Elvis, er enig med meg i.