En liten så vidt målbar karakterbrist i forhold til de to foregående perlene Country Ghetto og Orange Blossoms kanskje, men JJ Grey & Mofro befester likevel posisjonen som et av de mest interessante band og musikkopplevelser fra sørstatene på 2000-tallet. Deres funky frontporch-soul og elementer av vibrerende og jammende blues/country er unik lytting, og på sitt beste er også Georgia Warhorse ”outstanding”! Men det er ikke fullt det samme berusende trøkket på denne skiva slik de forrige to albumene var. Det kan virke som om JJ og bandet hans mer finpusser koden de har knekket sørstatsmusikken sin med. At de lener seg litt mer tilbake. Åpningen med ”Diyo dayo” er ravende i kjent stil og bærer bud om progresjon mot et enda større funky sound. Kanskje inspirert av The Meters. En utrolig artig låt som må bli en konsertfavoritt føler jeg. Nå må snart norske konsertarrangører kjenne sin besøkelsestid og få JJ Grey & Mofro til Norge for første gang. ”King Hummingbird” er en ballade. Den type ballade som tar frem de samme følelsene som Stones-klassikeren ”Angie”. Nydelig låt, men å gå så lavt ut med en ballade på låt nr 2 illustrerer det jeg sier om at det ikke er samme trøkk på denne skiva som de to foregående. Men det gjør den ikke nødvendigvis mindre til å nyte. ”The sweetest thing” er søt som honning og har et riff som plasserer JJ Grey & Mofro i forsetet av moderne soul nok en gang. Det er bare Eli Paperboy Reed som lager soul så sjelfull og samtidig hårete og ekte dag. ”All” er nok en funky og brennhet rytmisk sørstatsmix som viser at bandet kanskje beveger seg mer mot dansegulvet enn tidligere. Tøft riff også her. Platas partykiller. ”Slow hot & sweaty” er en annen sugende funky sak. Noora Noor og hennes band er som skapt for å fremføre den live her til lands. Kanskje noen skulle foreslå det for henne ettersom alle konsertarrangører sitter ikke bare på tommelen men like godt hele hånda i forhold til å løfte røret og ringe til Florida. Tittelsporet er en av disse litt mystiske sørstats-amalgamer. Med en solid dæsj av Dr Johns voodoo-kraft. Gospel og r&b og funky vibe smeltet sammen på New Orleansk vis (selv om bandet her kommer fra Florida) som viser at JJ Grey & Mofro fortsatt kan gå sine egne veier uten å tenke altfor kommersielt. Spennende låt. Og en låt som ”Gotta know” vil få ståpelsen frem på samme måte som Joe Cocker på sitt beste. JJ har kanskje ikke universets beste stemme rent teknisk eller målt over oktavenes rekkevidde, men fy fasan for en sjel den mannen har når han synger. Dette er øyeblikket som skaper evige tilhengere. På samme måte som stemmer som Janis Joplin og Joe Cocker har sine nøkkellåter stemmemessig er dette en slik låt du ikke glemmer. Og den dansende rytmen i ”Hide & seek” må få artister som Øystein Greni til å føle både glede og stikk av misunnelse. Her er det medisinsk umulig å stå stille om du ikke sitter i rullestol, eller i god gammel amerikansk gangsterstil har fått bena muret ned i en diger betongblokk. Det er ikke mange artister/ band jeg vil si det ville kommet mye godt ut av å få på blå resept, men JJ Grey & Mofro er en av de. Georgia Warhorse er mer funky enn tidligere, men sørstats-gumboen deres med soul i forsetet og blues, r&b, gospel, country og sørstatsrock i baksetet er musikk du ikke skal la være å unne deg. Uansett hvor dårlig høsten blir så er dette en plate som vil oppmuntre deg. Og når Derek Trucks stiller opp med sin slidegitar på avslutningen ”Lullaby” så kjenner du at dette er ikke slutten. Dette er bare begynnelsen på et livslangt forhold!