Release-partyet for Bjørn-Peder Johansens tredje cd-utgivelse ble lagt til tv-populære Ylvingen i Himmelblå-serien. Selv om Bjørn-Peder er bosatt i Oslo så er hans røtter sterke til Brønnøysund, der han kommer fra. Og tekstene på Blå Sjel er på dialekten du kjenner igjen fra nevnte tv-serie. Etter det jeg har fått av informasjon er det første gang Bjørn-Peder Johansen leverer en plate som dyrker frem de blå følelsene. En viseplate og en bluesplate i samme skinn, og med et vell av nordnorsk sjel, natur og livsrikdom. Med på plateinnspillingen er Jørun Bøgeberg Trio. Jørun på bass, Nils Einar Vinjor på gitar og Trond Augland på trommer og perkusjon. På et par av sporene har Nils Einar lagt på et svært karaktersterkt gitarspill, og produksjonen har fått et liv som er både akustisk og elektrisk. Viseproduksjoner er ofte polerte og blodfattige i uttrykket. I det blå lysskjæret og med Jørun som mentor er denne utgivelsen noe annet. En plate som sparker liv i blandingen av blues og visesang. Åpningen som minner om Hans Theessink med tittelsporet ”Blå sjel” og som fortsetter som Norsk Utflukt på nordnorsk med ”Starte band” er imponerende. Fortsettelsen med Tramteater-inspirert visesang heller imidlertid kaldt blod i mine årer. Selv om ”Vise te trøst før oss aille” er en nyinnspilling av Trygve Hoff, og har Sibeth Hoff på vokalduett, så minner det meg for mye om visekulturen blant annet Kine Hellebust gjorde mye av på 80-tallet. Ikke spesielt spennende i min bok akkurat det der selv om NrK i Nord Norge har falt for akkurat disse øyeblikkene. Derimot er det mye av det andre materialet på Blå Sjel som fortjener oppmerksomhet. Andre viser/ballader som ”Så me tebake” og ”Sanders vise”, sistnevnte en countryballade så vel, fungerer veldig fint i en naken og ærlig produksjon. Og andre låter som ”Ole Harry” og ”Jimis blues” rocker grunnen med nordnorske tekster og fyrig og rocka blues der Jørun Bøgeberg Trio tilfører mye. Bjørn-Peder har litt av den blå melankolien som Bodø-artisten Terje Nilsen har fått mange tilhengere med. Også han blander inn noe blues i sine viser. Dette er en vise/ blues-plate å bli litt overrasket av, og en plate som vil kle høstmørket spesielt bra. Også jeg får lyst til å ”gripe dagen” når Bjørn-Peder vil ha oss med ut på ”Hatten”. At en tur rundt Torhatten kan gjøre mye bra tror jeg så gjerne, og ærligheten Bjørn-Peder serverer sin blues med får mange pluss i min bok.