Wow, her er det bare å spenne livremmer og nyrebelter og la forsterker og høyttalere få teste seg på noe av den barskeste sørstatsrocken du har hørt live på lenge. Dette er den første utgivelsen med det originale Gov’t Mule (Government Mule) på 10 år, og markerer samtidig at det er 10 år siden bassisten Allen Woody døde. Han rakk akkurat å spille inn denne nyttårskonserten i Atlantas Roxy Theatre sammen den nå svært så ettertraktede gitaristen Warren Haynes (nå Allman Brothers Band) og trommeslager Matt Abts. Dette er bluesrock i det tunge sørstatsformatet. Herlig gitarspill av Warren Haynes som ikke er til å misforstå for blues og Allman Brothers-fans, og noe av musikken er kanskje mer sørstatsrock enn blues. Men du er aldri i tvil om at dette kommer fra samme kilde som den Jimi Hendrix, Buddy Guy og for den saks skyld Popa Chubby øser av. Tre cd-er med 26 lange tunge og fyrige låter. Det er en massiv boks med bluesrock og sørstatsmusikk fra Gov’t Mules big night på selveste nyttårsaften 1999 dette her. Feiringen inn i de første timene på det nye årtusenet sitter definitivt festet til tape som noe spesielt og magisk etter det jeg kan høre her. Og hvilke gjester finner vi ikke her! For bluesfans er det spesielt å merke seg Little Milton, en av Warren Haynes største inspirasjonskilder, som er med på hele seks låter. Fra ”I can’t quit you baby” til ”It hurts me too”. Og ex Black Crowes-gitarist Audley Freed (spiller i dag med Dixie Chicks og Jakob Dylan) og ex Bottle Rockets og nå Lynyrd Skynyrd-bassist Robert Kearns dukker vekselvis opp på en del av låtene. Blant annet Black Crowes-hiten ”Sometimes salvation”. Og om du tror at dette var et lunkent millennium-party så sjekk track-listen på den siste cden her. Fra Beatles ”Helter skelter” til nevnte Black Crowes-låt, Humble Pie/ Steve Marriott-klassikeren ”30 days in the hole”, Allman Brothers-låta ”End of the line” (som Warren har vært sammen med Greg Allman om å skrive), Tony Joe Whites ”Out of the rain”, Dylans ”I shall be released” (best gjort av The Band for øvrig) og til slutt Lynyrd Skynyrd-klassikeren ”Simple man”. Ingen fest-sinker her! Hendene på gitarist Warren Haynes må ha vært hovne etter denne maraton-konserten, men ett jævlig godt nytt år og inntreden til 2000-tallet – det ble det! Dette er live og ikke noe feinsmecker-produkt. Lyden er ikke all verden selv om det låter ok. Men nerven av denne festen er det umulig ikke å feste seg med. For å bruke et artig ordspill. Vel å merke om du liker sørstatsrocken, for ellers vil du føle deg som om du bader med flodhester.