Dani Wilde

Dani Wilde - Shine

Dani Wilde
Shine
Ruf

Holder mer enn mål

Dani Wilde vokste opp i en liten landsby i Wiltshire, England ikke mange dører unna jazz/pop-kometen Jamie Cullum. Hun er en av flere unge bluesartister på Ruf Records som strekker seg mer og mer for å komme opp i den klassen som nå ser ut til å løfte britisk blues mer enn på 30 år. Jeg ble ikke satt ut av debutalbumet hennes, men ”Shine” oser av vokale prestasjoner som virkelig fortjener berømmelse og applaus. For å si det med Ole Paus: Det begynner å ligne et liv dette her! Mike Vernon, den legendariske produsenten, har våknet til live igjen. Pensjonisttilværelsen var ikke noe for ham, og nå som han har fått jobbe med spennende unge talenter i britisk blues, først Oli Brown og nå Dani, synes han å ha kviknet til liv igjen. Den tunge duvende rytmen og riffet i ”Some kinda crazy” er veldig Fleetwood Mac tidlig i Peter Green-æraen på 60-tallet. Et av avtrykkene Mike Vernon har satt i musikkhistorien. Dani Wildes store forbilder er Susan Tedeschi og Shemekia Copeland. Hun blander gjerne influensene fra dem med noe moderne fra artister som Alanis Morissette og Joss Stone som på andre måter har gjort inntrykk på henne. Den innlevelsen og soulfulle sjelen hun legger i sangen på dette albumet viser at hun er moden for å bli tatt opp i deres klasse når som helst. For meg er det en overraskelse. Jenta som debuterte på en stor scene i en alder av 18 år da hun varmet opp for Jools Holland i Royal Albert Hall har kommet til torget med sin blues som føles både veldig ung og frisk, men som også har sjelen i stemmen og fraseringen som går helt tilbake til 60-tallet. Hun gjør en coverversjon av Stones-låta ”Miss you”, og en av de minst attraktive Rolling Stones-hitene fremstår bedre og mer interessant i Danis grep. Sangen og fraseringen hennes er veldig rough & ready, som en elev av Delbert McClinton der soul, r&b, rock og blues klokker inn uten intern konkurranse. Der alt smaker i gryta! Dani lar de blå tonene få dra seg skikkelig inn i det følelsesladete segmentet når hun synger ”Abandoned child”. Den eneste virkelig lange låta på albumet med deilige syv og et halvt minutt. Det er åpenbart at hun er et menneske med engasjement og følelser for uskyldige barn. Det kommer frem av coveret på andre måter også. Det er en kvinnelig og feminin kvalitet i Dani Wildes blues som er like stolt og levende som hos kvinnene som har inspirert henne. Litt spe i stemmen liksom Sue Foley, men du oppdager fort at det er mye mer kraft og følelse i unge Dani enn hennes amerikanske kollega. Dani Wilde skal turnere med Ruf Records Blues Caravan til sommeren med Skandinavia på kartet. Det ville være å foretrekke å få oppleve en slik ung bluesartist på Notodden til sommeren. Kanskje Caravanen stopper der. ”Shine” er hvertfall ung kvinnelig blues som holder mer enn mål for meg! Du hører at hun fortsatt er ung og i bluesens støpeskje når hun synger ”I’m a red blooded woman”, men du hører også at hun mener det!