Mange av oss som har vært på pilegrimsferd til Memphis har opplevd Barbara Blue på Beale Street. Den karismatiske dama som innehar hederstittelen “The Reigning Queen Of Beale Street” holder hoff på “Silky O'Sullivan's”, et steinkast eller to nedenfor “B.B. King’s Blues Club”. Her skaper hun stemning hver kveld foruten mandager og tirsdager, såfremt hun ikke er en tur ut av byen, slik hun var i august. Da besøkte hun Notodden sammen med sin venn Bernard "Pretty" Purdie, en guru blant trommeentusiaster og kjent som “The World’s Most Recorded Drummer”. Under festivalen slapp Barbara sitt nye album, det tiende i rekken, hvis en regner med tre livealbum fra O’Sullivan’s. Det som først slår meg med det nye albumet, er kremlyden. Hva sier du til Lester Snell som trakterte keyboard på mange legendariske Stax-innspillinger, eller Rick Steff som har beriket omtrent det som er av Memphis-­innspillinger med sin B3. På gitar finner vi blant annet Will McFarlane (Bonnie Raitt, Joss Stone, Levon Helm) og Johnny Lee Schell (B.B. King, Buddy Guy, Bonnie Raitt osv.). Blåserekka er fra studiomafiaen i Memphis, og selvfølgelig trakterer Purdie trommene. Det hele er innspilt blant annet i legendariske Ardent Studio, og når stjerneprodusenten Jim Gaines, som har produsert alt fra Stevie Ray Vaughan til Santana, er med på laget, blir en nesten målløs. Barbara har hatt en finger med de i fleste av låtene, mens to låter er skrevet av Spooner Oldham og låtskriverlaget hans. To cover er kanskje platas beste spor, men vi har kanskje snart nok versjoner av den beste blueslåta som noen gang er skrevet: Robert Johnsons “Come On In My Kitchen”. Den begynner med en naken slide og Barbaras “humming and moaning”, før hun rocker det opp med en flott Hammond B3 som svever over slettene i bakgrunnen. Den andre coveren har hun vært rett over gata og hentet. Eric Hughes Band er husband på “Rum Boogie Cafe”, og har laget den flotte hyllesten til Bluff City; “Meet Me In Memphis”. Barbara Blue har ofte en tendens til å være litt stormunna, litt Koko Tayloraktig, i vokalbruk, og jeg synes de litt mer nedpå låtene kler henne vel så godt. Det vare åpningskuttet, “My Heart Belongs To The Blues”, kryper under huden på meg, det samme gjør balladene “Walk Away” og “Slow Burn”. Så får det våge at jeg ikke synes at hennes forsøk på å være moderne og har lagt inn et rap- parti i tittellåten, tilfører låta noe. Et av Barbra Blues beste album. Er du i Memphis, er en tur innom Silky O’Sullivan’s et must. (Bluesnews beklager at albumet feilaktig står oppført med terningkast 4 i bladet, 5 er riktig).