Det er en prestasjon om ikke testosterone-nivået ditt stiger når ku-rock’n roller Stacie Collins og hennes røffe mannskap med Dan Baird (ex Georgia Satellites) og Jason & The Scorchers og Dan Baird-gitarist Warner Hodges i spissen sparker inn dørene med album nr 3. For dette oser av den energien Dwight Yoakam sjelden fyller sin honkytonk med. Nesten pønkenergisk rock’n roll og countryrock som svinger slik Jason & The Scorchers alltid har gjort. Og med en anelse blått brygg i kantene på mange av låtene. Dette er den type musikk der stetson-kledte honkytonkere og bluesfolk med en langt enklere caps står skulder ved skulder og digger. Og Stacie Collins er en kvinnelig artist som igjen beviser at hun er ”on fire”! Warner Hodges dukker opp på gitar på de fleste låtene. Mr rock’n roll vet hva som driver en låt forover like godt som Keith Richards og Ron Wood, og med Dan Baird i ryggen er det ikke å undres over at du trenger noen servietter til å ta vekk den verste svetten etter en lytt. Stacie skriver de fleste låtene selv sammen med sin eminente bassist og mann Al Collins. Metoden de bruker når de skriver sangene er at Stacie hopper bak trommesettet, som hun ikke kan, mens mannen setter seg med gitaren, som han ikke kan. Så jammer de frem låtene, og den lekne villskapen kommer godt frem i låter som ”Lend the devil a hand” og ”I won’t do ya like that”. Og Jonell Mosser korer på det meste av plata, en underkjent kvinnelig vokalist som fortjener en langt større karriere. Warner Hodges er med som låtskriver på et par låter, og eminente Tommy Womack dukker også opp her på en av dem. Om du hadde fått høre hva julenissen spiller i sleden sin, som får de lange turene til og fra Nordpolen til å ikke bli for kjedelige, tror jeg Stacie Collins er høyt på lista. Helt seriøst! Rock’n roll med honkytonk-følelse er en enkel oppskrift, men det er bare en håndfull artister som klarer å levere den. Stacie Collins er en av dem.