Med utspring i Stavanger Bluesklubb har Eric og gutta satt i gang en imponerende metodisk oppbygging av bandet, og de har siden starten i 2006 logget en imponerende mengde klubbjobber Norge rundt. LITT etter skjema er debutplata her, men det viser seg raskt at det har vært en plate det har vært vel verdt å vente på. De fire som utgjør The South West Swingers har sin bakgrunn i lokale rogalandsband som Zydeco Supply, Stavanger bluesband og Reidar Larsen & the Storytellers. Det er likevel slik at det kjapt blir åpenbart at for de fire det her handler om er kjemien den HELT riktige, og personlig håper jeg dette varer riktig lenge, og at de involverte konsentrerer seg om dette prosjektet. Det bærer løs med "That Kind Of Boogie", det pianist Øystein Undem får vise seg frem. Nevnes må også Atle Helland Strøm på trommer og Roald Brekke på bass - foruten selvsagt Eric "Slim" Zahl på gitar og vokal. Kompet er superstødig, enten det handler om åpningsboogien eller en litt mer louisianaorientert shuffle som det også finnes flusst av her. "Daddy'O", som har gitt plata navn er en rocker med begge beina plantet i femtitallet, mens en mine personlige favoritter "Hep And Holler" er av det sløyere slaget og ett av de få stedene det er mulig å tro at noen av de medvirkende har jazzbakgrunn - Pianisten bytter til Hammond, og det som høres ut som en Leslie av det gode, gamle slaget - det er så kult at det er til å grine av. Samtlige låter er signert Zahl eller Zahl/Undem i tillegg til én låt der alle fire er kreditert. Ti originaler med andre ord, og hvis det skal surmules over noe så må det være at det muligens kan oppfattes som LITT snaut, men det er pirk i den store sammenhengen. Med alle disse godordene får vi også gjøre unna malurten i den grad det er snakk om det. For dette er et band som definitivt trives best med up-tempo låter, og det er også da det virkelig slår gnister av dem - Hot Lips, Loose Hips for eksempel er nok en kanonlåt der dette bandet feier all tvil til side. Det glipper likevel litt når de tar det helt ned og gir seg de "følsomme" balladene i vold. Ballader er vanskelige og ­krever mye jobb. Jeg har all mulig forståelse for at de trenger et hvileskjær på konsertjobbene sine, men den avsluttende Rain (That's Allright) er, for å si det med bandets musikalske forbilder, "half-assed" uferdig og skurrer stygt og det er litt mystisk hvorfor vi skal trekkes såpass brutalt ned på jorda igjen der vi sitter med et smil om munnen og lytter. Det er ikke godt å si hvor dette kan ende, men avsluttende gymsokk eller ikke så er dette en plate du trenger, som et bevis på at det skjer mirakler, til og med i Rogaland.