Det er mulig det er noe jeg ikke skjønner, men jeg fikser ikke helt at Trampled Under Foot er så spennende musikalsk at de skal bli utropt til det desidert mest populære bandet hos den norske bluesfansen om dagen. Desidert er et stort ord! Som så mange andre har jeg latt meg fengsle i øyeblikket på deres konserter, som dette albumet er et godt dokument over. Men bortsett fra deres uslåelige energi, pasjon og publikumsfrieri der og da så treffer musikken meg bare som en mild sommerbris. Og de dagene glemmer man lett! Bortsett fra at de er herlige mennesker og gode musikere klarer de ikke levere meg en shuffle eller en møkkete Mississippi-blues etter julejoint-brygget oppskrift som slår meg som genial. Jeg har hørt langt mer møkkete og mer musikalsk uferdige band fra North Mississippi-området levere blues som har kommet langt dypere under huden enn dette. ”Live at NBF” er ikke noe dårlig album. Det er bare ikke interessant nok til at jeg ville brukt pengene på det. Og vanligvis så ”rocksolid” NrK-teknikere sliter dessuten med lyden på en måte som er uvant denne torsdag 29 juli 2009 da Trampled Under Foot sporty inntok hovedscenen siden Trudy Lynn ikke rakk flyet sitt fra USA. Det er ikke bare på åpningslåten, der det er vanlig at man skrur seg inn, at det er noe rart med lyden her. Det er feil balanse på flere av låtene så mic’ene kan ikke ha vært plassert optimalt. Trampled Under Foot er noe av det mest lovende for fremtiden av bluesen i USA. Den unge søskentrioen fra Kansas City kan utmerket komme til å imponere med sitt neste album da de synes å være dedikert herfra til helvete for å brenne for bluesen, men på dette albumet er det bare et par øyeblikk som har den nerven og størrelsen som harmonerer med den posisjonen Trampled Under Foot har fått i blues-Norge. Trampled Under Foot er definitivt partyutgaven av den ekte primale bluesformen og noe som duver tyngre i rytmikken med anstrøk av både rock og gospel, men de er ikke svaret på dine bønner. Enda hvertfall. Jeg likte ”Fog” for sine bassganger og vokalen til Danielle, og likeså gospelfølelsen i ”May I be excused”. Resten ville jeg arkivert under gode men ikke essensielle minner. Jeg forventer mye mer av denne søskentrioen!