Spellemanns­prisvinnerne ORBO & The Longshots presenterer seg i sin beste form på livealbumet “Live 10” fra Rick’s Teater i Bergen 16. og 17. april i år. Backet av en fet blåserrekke presenterer de seg slik de har blitt kjente og populære blant nordmenn gjennom 10 år nå. Og det er noe helt annet enn du får inntrykk av på studio­platene, selv om de har vært jevnt over imponerende i seg selv. 10 år – 10 låter. ORBO & the Longshots har valgt seg sine beste øyeblikk sett med konsertopplevelse-øyne, og har hatt fire studioalbum å velge fra. De åpner som de avslutter albumet med følelsen av Cherry Poppin Daddies tilsatt ikke så rent lite fyrig 50-talls rock’n roll med låtene ”Jet black” og ”Dead man walking”. Sistnevnte fikk en hel del radiospilling i Norge. At de er glade i Tom Petty & the Heartbreakers kommer tydelig fram på rockeballade-formen på både ”Blue rose hill” og ”Rock & roll city”. Ja australske Jimmy Barnes hadde nok gjerne satt navnet sitt under sistnevnte også. Basisen i ORBO & The Longshots er 50-tallets rock’n roll. Med sideelver som rockabilly, countryrock og svart r&b slik den var et erktøy for skapelsen av rock’n roll. Det er bare en countrylåt på dette albumet heldigvis. Countryfansen jubler nok for søte ”Masquerade”, men for meg blir den aldri noe mer enn søtt fyll. Da er det noe helt annet med det nesten Fabulous Thunderbirds-fyrige i ”She’s my baby”, den heftige 50-talls melankolien som treffer deg liksom Jace Everett og svenske Fatboy på ypperlige ”Forget what I said”, og Stones-attityden på ”Sin city”. Når ORBO & The Longshots rocker uten sikkerhetsnett og med blåserrekke som her er de uimotståelige i spilleren, synes jeg. Det er bare å ønske dem velkommen tilbake fra USA-turne i disse dager der bandets femte studioalbum også skulle spilles inn. Jeg håper det låter like fulblods som dette her!