Hvis en nevner navnet Paul ­Oscher for en noenlunde oppegående bluesfreak, er munnspill og Muddy Waters det første som kommer opp i hjernebarken. Og det stemmer jo godt. Oscher var fra seint sekstitall til litt utpå søttitallet Muddys foretrukne munnspiller. Og ikke bare det. I en periode var unggutten bosatt i huset til Chicagobluesens lederskikkelse. Oscher var også den første hvite i Muddybandet.
Midt på nittitallet og utover kom en knippe med fine album fra vår mann, og nå var det ikke bare munnspilleren Oscher, men også gitaristen som framsto med ganske så rå blues i Chicago- og Deltalandskap. Så, etter en god pause, kommer hans nye album, “Cool Cat”, og her viser 68-åringen enda noen nye sider. Her tar han også en sving innom New Orleans. For selv om bluesen fremdeles er i sentrum, varierer han med rhythm & blues og faktisk reinspikka jazz. Det som likevel overraska meg mest på det nye albumet er at Paul Oscher fremstår som en habil pianist, og dette er hans foretrukne instrument på over halvparten av låtene. Munnspillet tar han fram kun to ganger.
Allerede på første strofe, på r&b-låta “Money Makin’ Woman”, slår det meg at Oschers stemme virker litt rusten, men det er vel som med biler. Alle disse utrangerte kjerrene som står rundt i USA har en bluesa patina som en ny bil ikke kommer i nærheten av. Etter åpningslåta med sin New Orleans’ groove glir det over i en mer low-down blues, men fremdeles med fint piano fra sjefen selv og passe porsjoner blås. På “Hide Out Blues”, en låt i mer Chicago West Side Blues-stil, tar Oscher fram harpa si og lar den smelte sammen med blåserne, før han på “Work That Stuff” lar munnspillet være eneste blås. Hør på “samtalen” han har med munnspillet i beste Sonny Boy den andre-stil.
Alle låtene er egenskrevne, bortsett fra en tøff versjon av “Rollin’ and Tumblin”, med Muddy-slide og det hele. Godt gjort å få en så utspilt låt til å fremstå så frisk. Denne og andre “down home”-blueslåter miksa med r&b og pianobasert jazz, høres kanskje underlig ut, men faktisk funker det overraskende bra, ispedd et dikt og en morsom monolog.
Trommeslager Russell Lee tar seg av det vokale på to låter, blant annet den fine hyllesten til James Cotton, “Ain’t That A Man”, akkompagnert bare av Oschers gitar og fottramp.
På “Dirty Dealin Mama” portretterer Miss Lavelle White den frivole dama som alltid får det hun vil ha. Og for å si det sånn, metaforene overlater lite til fantasien. Så etter den er det greit å puste ut til Paul Oschers Jazz Quartet, og albumets mest renspikka jazzlåt, til og med med en liten trommesolo.
Paul Oscher tar oss med på en vandring mellom bluesklubben i Chicago, Juke Joint’en i Mississippi og r&b- og jazzklubben i New Orleans. Dyktig gjort og en artig reise. Selv om undertegnede er glad for at det blusa stoffet er i overvekt. Men det, min venn, er jo en smakssak.