Vi snakker forventninger. Det kan ikke ha vært lett å være Tove Bøygard og skulle følge opp den ettertrykkelig skamroste "Blåe Drag" som vel har til gode å få en dårlig anmeldelse, og som skapte grunnlaget for fulle hus landet rundt. Vi snakker om et gjennombrudd - i den grad det fremdeles er mulig å få til i Norge. Hun hadde med andre ord den tunge børen det er å skulle følge opp, glede og ikke minst ta vare på alle de som har gått på konsertene hennes og spilt "Blåe Drag" hjemme i stua. Og hva gjør hun? Jo, allerede fra første strofe stiller hun oss til veggs, der vi i vår selvtilfredse forspisthet prøver å trekke stigen opp etter oss for å slippe å dele med alle de som også trenger en bit av vår velstand. Og hun gjør det så mildt og pedagogisk at du er nødt til å lese teksten før fredagstacoen setter seg fast i halsen. "Hjarte" heter sangen, og tonen er satt. "Jord" følger på, i en nesten Hamsunsk hyllest til småkårsfolket som sliter på karrige jordstykker. For Tove Bøygard er seg sitt ansvar bevisst, og fortsetter her å meisle seg en posisjon som stemmen til de som ikke har. De som gjør det beste ut av det livet gir dem, og avfinner seg med sin posisjon - for "det er slik det skal være", før hun med var hånd peker ut veien videre. "Småkårstestament" er så flott og så vakkert fremført at den blir stående i en særklasse. En hyllest til de som har lagt grunnlaget for oss og det vi kan glede oss over. Den står der fjellstøtt og ber ikke om unnskyldning for noe - i den grad det snakkes om en norsk musikalsk kanon er dette en selvskreven og selvsagt del - kanskje det flotteste som er fremført på Halling noen gang. "Kjær Leik" og "Stilla" hører på et underlig vis litt sammen i mine ører. Den første om den varme og glade kjærligheten, den andre om savnet og tomheten. Og her er coverlåter også, må vite - Bob Dylans "Wagon Wheel" og Merle Travis' "Sixteen Tons" - selvfølgelig gjendiktet til Halling - og det ER en bedrift å gjøre disse to standardene og åpenbart tro på dem. Du har fire verk - det er litt vrient å kalle dette sublime håndverket for "låter", til å glede deg over når du kommer så langt som dette. "Fjør" forbløffer oss der Tove rocker som hun aldri skulle gjort annet.
Skal det sies noe kritisk om denne plata må det være om den avsluttende "Ferdamann", som blir en tanke programmatisk i form og innhold, men som ikke rokker ved bildet av en helt over­legen prestasjon. Og vokalt har Tove Bøygard tatt dette mange skritt videre fra "Blåe Drag". Hun angriper sangene sine med en selvsikkerhet og en stødighet som, helt uten å overdrive, er på nivå med en Emmylou Harris eller en Iris DeMent. Dette er uhørt flott. Bandet? Ja, hva er det å si? Bassist Jørund Bøgeberg, Eivind Kløverød på trommer og perkusjon og Freddy Holm på flere strengeinstrumenter enn jeg orker å liste opp, i tillegg til å ha vært tekniker og produsent. Sammen skaper de et utsøkt bilde for sangene og bygger en innspilling av internasjonalt format - intimt og storslått. Jeg lurte på hvor hun skulle gå videre etter mesterverket "Blåe Drag" - her er "Jord", heldigvis og tusen takk.