Jeg må innrømme at jeg ikke har hørt mye på Kenny Neal siden han kom med noen vitale plater på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet. Han har i mellomtiden også gjort suksess i musikalen Mule Bone på Broadway, med sanger fra bl.a. Taj Mahal. I 2008 gjorde han et slags comeback med albumet Let Life Flow, som han fikk tre Album Of The Year priser for, to Song Of The Year priser, og to Artist Of The Year Priser. Han er sønn av munnspilleren Rafu Neal, som også ble karakterisert som em swamp blues artist. Neal har også hatt læremestere som Slim Harpo og Buddy Guy. Hvis jeg skal være litt stygg så er det verken mye swamp eller blues igjen i musikken til Kenny Neal. Dette låter mer som velspilt r&b med myke kanter. Det finnes enkelte unntak her som Down In The Swamp og den New Orleansrullende Voodoo Mama. Det betyr ikke at det er ei dårlig plate. Han har flere fengende låter som også løftes av en effektiv blåserekke, men som sagt uten skarpe kanter og de store høydepunktene.