Gregg Allman
Gregg Allman
Low Country Blues
Rounder/ Universal
Bluesen ruler
At Cyndi Lauper skulle gjøre et album som en hyllest til Memphis-bluesen, og lykkes stort med det, var nærmest et sjokk. At Gregg Allman nå samtidig tar opp blueshansken og gjør noe nærmest en hyllest til Chicago-bluesen sammen med et vell av de mest prominente musikere som T-Bone Burnett, Colin Linden, Doyle Bramhall II (Arc Angels, Eric Clapton) og Dr John, er om ikke like overraskende så hvertfall veldig interessant. Er USA i ferd med å oppdage sine røtter? Oppdage utgangspunktet for all moderne musikk?!
Det er en slentrende countryblues-følelse som å sno seg langs en sakte buktende og godt dimensjonert elv på denne plata. På samme måte som Robert Plant legger vekt på følelsen og roots-nerven i sine country-roots eskapader de siste årene gjør også Gregg Allman det. Det er stemmen Gregg Allman, bluesmannen Gregg Allman, vi hører. Han har riktignok sin kjære Hammond B3 framme på de fleste låtene, men uten at det blir fremtredende som i Allman Brothers Band. På noen låter spiller Gregg bare akustisk gitar eller bare synger!
Albumet åpner med en Sleepy John Estes-original. Også Eric Clapton har lagt sine hender på ”Floating bridge”, en elegant bluesklassiker som setter stemningen i forhold til tittelen på albumet med det samme. Du kjenner på følelsen at dette er en reise med følelsen for blues på den riktige måten. Og helt i tråd med opphavsmannens intensjoner.
”Little by little” var en hit for Junior Wells tilbake i 1960 og svinger opp Chicago-bluesens kraft etter lyden av det som ble definert som Chicagos ”west side sound”. Buddy Guy sitter nok og smiler på klubben sin når han hører dette. Vel vitende om at hans kompis der oppe, Junior Wells, ville godkjent denne attityden Gregg Allman bringer frem. Med et smil.
Med Skip James ”Devil got my woman” er vi tilbake i countrybluesens kanskje innerste kjerne. Fantastisk låt, fantastisk laidback fremførelse av Gregg som oser av levd liv, og en påminnelse om hvor kraftfullt blues kan være. Rock-ikonet Beck har gjort denne låta tidligere og spiller den rett som det er live.
Når Gregg Allman velger seg en Muddy Waters-låt, noe som nærmest er uunngåelig i denne sammenheng, så går han helt tilbake til blueslegendens gjennombrudd i 1948 og ”I can’t be satisfied”. Med gnistrende slidegitar-teknikk av Doyle Bramhall II, som var Eric Claptons høyrehånd på konserter fra 2004 til 2009, lever låta på en tilbakelent måte som ikke slår deg med en gang som gnistrende. Men som vokser seg fram.
Apropos lever så er vokalprestasjonen Gregg Allman gjør på Bobby ”Blue” Blands ”Blind man” fra hans 1964-album ”Ain’t Nothing You Can Do” et solid høydepunkt på en plate som har et sjeldent høyt nivå fra første til siste låt. Med tre saksofoner og to trompeter i en rekke bak seg. Med et langt rulleblad fra Herbie Hancocks band til plateinnspillinger med Rolling Stones, Stevie Ray Vaughan og B.B. King kommer tyngden gjennom, selv om prinsippet for denne plateinnspillingen er ”less is more” i alle ledd.
Gregg Allman lener seg nesten helt tilbake i Fats Dominos smektende verden når han tar tak i B.B. Kings ”Please accept my love”, som blueslegenden spilte inn for ”Live in Cook County Jail”-albumet tidlig på 70-tallet. Behagelig, men ikke albumets mest sjelsettende øyeblikk.
John Lee Hookers inntreden på dette albumet kommer med countryblues-låta ”I believe I’ll go back home” fra Chess-albumet ”John Lee Hooker Plays and Sings The Blues” fra det året jeg ble født, 1961. En ordentlig skramlete bandfølelse mellom T-Bone Burnett, Doyla Bramhall II, Dr John og dagens Bill Monroe-mandolinspiller Mike Compton skaper en bluegrassfølelse bak den dirrende bluesveggen som er interessant.
Den jazzy storbandfølelsen av blues fra Texas kommer gjennom med Amos Milburns ”Tears, tears, tears” lik noe av det du har hørt av Clarence ”Gatemouth” Brown. Smakfullt er bare fornavnet!
Gregg Allman bringer bare en egenkomponert låt til festen. ”Just another rider” er skrevet sammen med Allman-gitarist Warren Haynes og skaper øyeblikkelig mer av den atmosfæren du forventer av en Allman Brothers frontmann. Men jeg er glad det ble med denne ene låta på albumet selv om jeg elsker denne musikken. For dette er en hvit manns blues! Gjort med like stor søken og kraft etter den svarte manns blues som det John Mayall gjorde på slutten av 60-tallet. Og som har den samme definerende tidløshet og skapende kraft. Gregg Allman startet i sin tid med blues og r&b som viktige ingredienser gjennom pre-fasene til sørstatsrockens flaggskip Allman Brothers Band med The Hour Glass i 1967/68. Nå er ringen sluttet. Praktfullt sluttet! Bluesen ruler X-factor, bluesen ruler ex-poplegender som Cyndi Lauper, og bluesen ruler en av sørstatsrockens generaler med ”Low Country Blues”. Hyll deg, Gregg Allman!