Den store publikumsvinneren på Notodden i fjor. Mange gikk i knestående over Dana Fuchs stemmeprakt, sexy appeal og energiske sceneshow. Med en blanding av Beth Harts energi og Janis Joplins rock’n roll-soul er den amerikanske dama her med sitt andre album. Og sin Ruf Records-debut. Her snakker vi stort salgspotensiale før vi begynner å analysere noe som helst av musikken. Hadde Onkel Skrue vært plateselskapsdirektør hadde han nok satset lykketiøringen sin på denne dama, som forhekser mennene med sine ville kjærlighetserklæringer og får damene til å danse på bordet med en blanding av gospel, country, blues, rock’n roll og soul som er av den kompromissløse sorten. Her tas det ingen fanger! Problemet for Dana Fuchs er å klare å holde litt igjen så det ikke blir en ”overkill”. Ikke blir ”too much”. Det synes jeg hun klarer overraskende bra på denne plata. Det låter stramt, samtidig som det er intimt og hett nok, og det rocker. Bare på coverversjonen av Otis Reddings ”I’ve been loving you too long” fra det tidløse ”Dock of the bay”-albumet stikker hun hånda litt for langt ned i honningkrukka. Det blir noen heftige ”yeah” og ”oh Lord” for mye til at det for meg som traust jævla gråhvit nordmann helt kjøper det. Men det er mulig det sier mer om meg enn Dana. Hun er tross alt amerikansk! Men Dana Fuchs egne låter holder mål, og det er en ”rolling good feel” på dette albumet enten båten vugger i soul eller kantrer i rock’n roll. Følelsen hun legger i sangene med stemmen sin er utvilsomt ektefølt og mer enn en håndfull power og elegant stemmekontroll. Med erfarne Kenny Aaronson bak spakene sammen med seg oser ”Love To Beg” av den gode gamle rock’n roll- albumfølelsen med et helt smykkeskrin av r&b, soul, gospel, blues og country-elementer som gjør opplevelsen variert. Punkt en: Dama kan synge. Punkt to: Her er ikke en svak låt. Punkt tre: Det handler om det som opptar flest mennesker – kjærlighet i alle sine faser fra sint til sjalu, søskenlig og selvsentrert kjærlighet. Hva mer vil du ha? Dama med deg hjem? Vel du kommer nært nok med den CDen her. ”Love To Beg” blir manges favoritt i tiden som kommer tror jeg, uten at jeg vil trekke frem trompetfanfarer eller trompetrekker. Men jeg liker det!