Disse gutta spiller r&b som ville gjort Amerika stolt, skryter Kim Wilson i T-Birdsover finske Wentus Blues Band som har kommet til sitt syvende bluesalbum. Jeg vet ikke jeg. Jeg får ikke lyst til å være så jævla hyggelig når det jeg hører er nokså standard blues/ r&b med røtter i de dypeste sørstatene. Riktignok med en fin outlaw 50/60-talls vibe, men helt uten noen originalitet eller en nerve som ”tar meg”. Jeg vet at mange synes dette bandet er bra, at de har vært her i landet vårt, spilt en del og har et bra rykte, men det er ikke nok å høre ut som et ok Big Town Playboys eller egnet oppvarmingsband for Los Lobos eller T-Birds fra en annenrangs bar i Texas. Det er ikke nok å være et bluesband det er ok å høre i bakgrunnen og ha i sidesynet. Da blir det litt sånn danseband-utgivelse for meg! Albumet har blitt døpt Woodstock rett og slett fordi det er spilt inn i Levon Helms (The Band) låve i Woodstock. En søkt tittel uansett som jeg ikke helt skjønner hva de vil si noe med, da Woodstock som jeg ser det er kjent for en helt annen del av amerikansk roots enn bluesen, åpner med en låt det var uunngåelig ikke skulle bli et tema en dag, ”Facebook blues”. Artig tekst men du verden så traurig blues. Mye bedre er det på låter som ”Moving my wheels” og Austin-rocka ”Wind in my hair”, mens låter som ”Blues ain’t bad” er for åpenbar kopiering av Muddy Waters/ Albert King til at jeg gidder å bruke tiden på det. Og ”57 radio” er b-materiale Brian Setzer-rock’n roll. Ikke noe å svi av kroner for. Wentus er et meget erfarent bluesband som har spilt med mange av de større kanonene fra Kim Wilson til Mick Taylor, Eddie Kirkland, Omar Dykes og Louisiana Red for å nevne noen. De gir ut Woodstock på et av våre mest vitale plateselskaper for blues i dag, Ruf Records, og med alt dette i bagasjen burde de være i stand til å komme opp med noe mer vitalt og originalt. Habil, bra blues og r&b men på interesseskalaen og originalitetens alter heller skuffende.