Dette bemerkelsesverdige plateprosjektet er oppfølgeren til den kritikerroste dobbelt-CDen Chicago Blues A Living History, utgitt i 2009. Ideen har vært å nyinnspille en del av de låtene som ble sjangerdefinerende for Chicago blues, fra de første Lester Melrose-produserte ensemble-innspillingene på Bluebird fra slutten av 30-tallet til den elektriske Chicagobluesen utvikling gjennom på selskaper som Chess, Veejay, Delmark, Alligator, Blind Pig og andre, helt opp til 80- og 90-tallet. Så kan man si “Chicago-blues”? Er ikke de fleste av disse låtene så kjent og så gjennomspilt at et prosjekt som dette er helt unødvendig? Og er ikke originalinnspillingene uansett uovertrufne? Omtrent ingen av de store artistene er i live lenger, så hvem i all verden skal kunne matche originalinnspillingene? Ja og nei. Dette prosjektet har for det første ikke løftet fram de aller mest kjente og utspilte låtene. Det er gjort et oppfinnsomt låtutvalg som viser kontinuiteten fra den akustiske Bluebird-musikken og 40-tallets ulike krysninger av boogie woogie, gospel, deltablueselementer og jump blues til moderne elektrisk blues. Prosjektlederen og produsenten Larry Skoller har satset på å få fram hvordan Chicago- tradisjonen (den kontinuerlige (r)evolusjonen)forvaltes av dagens Chicago-bluesartister. Til dette formålet har en et studioband som er kjernen på alle innspillingene på begge plateutgivelsene: Billy Flynn på gitar, Matthew Skoller (munnspill), Johnny Iguana (piano), Felton Crews (bass) og Kenny “Beedy Eye” Smith (trommer), sistnevnte er sønn av Muddy Waters-trommis Willie “Big Eye” Smith. Alle som har fulgt med litt på Chicago blues gjennom noen år har lagt merke til navnet Billy Flynn på et utall albumutgivelser. Det er en sann nytelse å høre ham både som komp- og sologitarist gjennom nesten alle de 22 kuttene på denne CDen. De forskjellige frontartistene representerer det gamle og det nye av Chicago. Munnspillsjef Billy Boy Arnold er en av de aller siste gjenlevende fra storhetstiden på 50-tallet. Til ære for sin store mentor Sonny “John Lee” Williamson I gjør han sin versjon av “She Don’t Love Me That Way” og dessuten en strålende versjon av en mindre kjent Tampa Red/Big Maceo-låt, “I’ll Be Up Again Someday”, og ikke minst Lonnie Johnsons “He’s A Jelly Roll Baker”, opprinnelig gjort i 1942 og her godt hjulpet av gitarist Flynn. John Primer var gitarist i det siste Muddy Waters-bandet før han senere ble med Magic Slim & the Teardrops. Han gjør låter av Floyd Jones, Muddy Waters og Jimmy Rogers med enorm autoritet. Sanger/gitarist Lurrie Bell og sanger/munnspiller Billy Branch ble født på 50-tallet og har mer enn nok troverdighet og tyngde til å gå inn i disse låtene. En liten detalj, coveret lister opp låt nummer 7 som Muddy Waters’ “Diamonds At Your Feet”, men det er en annen Muddy-låt han gjør, det er den kjappe “You’re Gonna Take Sick And Die One Of These Days”. I denne 50-tallsrekka er det flott at ikke Chuck Berry og Bo Diddley blir uteglemt fra Chicago-blues-tradisjonen. De brukte studiomusikerne fra Chess og på denne plata gjør John Primer en glitrende “Reelin’ and Rockin’” og Billy Branch fronter Billy Boy Arnolds “Mellow Down Easy” i medley med “Bo Diddley”. Elegant gjort. Så er det disc 2, som begynner med First Time I Met the Blues” og opphavsmannen Buddy Guy som stjernen. Selvfølgelig et av høydepunktene på samlingen. Så er det akkurat som 60-tallets west side-blues med Magic Sam ikke blir helt ytt rettferdighet med Mike Avery på “Easy Baby”, ei heller Junior Wells’ arrangementet av Elmore James’ “Yonder Wall” tar av. Carlos Johnsons versjon av Otis Rush’s 90-tallslåt “Ain’t Enough Comin’ In” sitter bedre, og Billy Flynns versjon av Fenton Robinsons “Somebody Loan Me A Dime” prøver noe eget og Lurrie Bells “Got To Leave Chi-Town” er OK. Men det er klart, de nyere låtene er ikke så spennende som den klassiske epoken, og Ronnie Baker Brooks blir dessverre for showete og upersonlig for meg. Men han har sine fans. Men platen holder nesten hele veien. CD 1 er hakket bedre.