Dette er den type bluesy rock man nesten får kjeft for å trekke inn i samtalen rundt bordet der bluesens puritanere sitter. Der de dundrer i gang med rullende fete bassriff og heftige elektriske gitarhooks nesten som et Motley Crue med låta ”Blues & rock’n’roll”, fyller på med noe nesten tungt Joe Bonamassa-inspirert i ”When the sweet turns to sour”, vrenger over i Dan Baird-inspirert headbanger-rock’n roll med ”Mouthful of honey”, vrenger tilbake i fullt gitar/orgel-øs à la Walter Trout med ”Headin’ for the city”, og strekker ut i nesten Pearl Jam-rock med ”Soul flower” så er det klart at Muddy Waters-gutta har løpt fra bordet lenge før denne seansen er spilt ferdig. Og Stoney Curtis Band er nok mer et tungt rockeband enn et bluesband, men bluesfølelsen ligger likevel tykt utenpå mye av rocken de fremfører. På samme måte som hos Eric Sardinas i starten eller Michael Katon om noen husker han. Bandet har frekventert klubbene mellom Las Vegas og Los Angeles de siste ti årene, og ryktet Stoney Curtis har opparbeidet seg som en av de råeste Strat-gitaristene på denne siden av Walter Trout skulle gi dette bandet gode muligheter for å bli lagt merke til i Norge. Dette er bluesy hard rock som ikke etterlater seg et eneste tørt Harley-sete! Cosmic Connection er bandets andre album. Litt psykedelisk og intenst bluesy hardrock som det er greit å høre på i doser. Det er ingen Grammy på gang her, ingen nye kapitler i bluesens eller hardrockens historiebøker, men når Stoney synger på åpningssporet: ”I’ll do it all again – for the love of blues & rock’n roll” - og beskriver et liv med sterke følelser for sin musikk og sin verden – så er det troverdig. Og et troverdig band innen hard bluesrock det ser du ikke hver dag. PS: albumet slippes ikke før 20 april!