Nydelig å ha denne singer/ songwriter bluesjuvelen fra Wisconsin, Nashville og San Francisco (til forskjellige tidsepoker) tilbake i manesjen, og attpåtil for kredible Delta Groove, kanskje dagens ledende blueslabel ved siden av Alligator. Du kjenner kanskje Tracy Nelson fra samarbeid med blant annet Marcia Ball og Irma Thomas på den fantastiske plateutgivelsen ”Sing It” fra slutten av 90-tallet. Denne dama har alltid hatt en svart r&b-kvalitet i stemmen på de mange (og mange altfor ukjente) soloplatene sine. Nesten som en hvit Mavis Staples. Og aldri har hun hørtes ut som en hvit artist som prøver å høres svart ut. Tracy Nelson has the real black conviction! Hun har gjort mye forskjellig i sin karriere, men bluesen har alltid ligget der som en grunnstein i bånn enten det har vært country, gospel, rock’n roll eller r&b som har kommet frem i rillene. Hun pleier å bevege seg mellom gospel, blues og r&b med en usedvanlig ”innfødt” naturlighet som føles mer New Orleans, som Irma Thomas, enn Nashville som hun har bodd lengst i. Countryutgivelsene hennes er mer rendyrkede i den stilen, men også der har hun en sjelden overbevisningskraft. Jeg setter spesielt pris på de gamle blårykende plateutgivelsene hennes fra 60-tallet. De du bare får tak i på vinyl i dag. På ”Victim Of The Blues” hyller Tracy Nelson nokså åpenhjertig bluesen og bluesen alene. En hyllest til sine musikalske røtter i likhet med noe av det Maria Muldaur har gjort for egen regning. Det er en slags oppgjørets time for den nå 65 år gamle og altfor glemte/gjemte artisten. Hun debuterte tross alt tilbake i 1964. Bare 19 år gammel. Da spilte en like ung Charlie Musselwhite munnspill på hennes debut for Prestige. Dette er rett plate når du skal trekke deg tilbake til salongen for cocktails, sigar eller kanskje bare et glass rødvin. Overlegen bluesfrasering i Tracy Nelsons stemme som langt fra høres 65 år gammel eller livstrett ut. Livserfaringen sitter i fraseringen og følelsen av å både strekke seg tilbake til sin første kjærlighet Ma Rainey (som henger på bildet inni coveret) og fremover til dagens aktuelle og flotte Earl Thomas. Det kommer sterkt frem på henholdsvis tittelkuttet (som er et soundtrack over hennes liv som hun sier) av Ma Rainey og Earls ”Lead a horse to water”. Tracy synger seg også gjennom Muddy Waters ”One more mile”, Willie Dixons ”You’ll be mine”, Sam Lightnin Hopkins ”Feel so bad”, Percy Mayfields ”Stranger in my own home town”, Chester Burnetts ”Howlin for my baby” (der også Willie Dixon har hatt en finger med i spillet), og et par Jimmy Reed-perler (”Shoot my baby”, ”I know it’s a sin”) med en autoritet som er sjelden. Tracy kommenterer at det kanskje er rart at en hvit norsk jente (ja hun er av norsk avstamning og trekker det selv frem i sine liner notes) fra Wisconsin kan klare å gjøre disse låtene. For oss som har fulgt Tracy Nelson som en av bransjens største hemmeligheter er det ikke det minste rart. Hør henne synge på ”Without love (There is nothing)” helt til slutt. Kjenn hjertet ditt rives i filler av følelser. Bevares – hva er det som hindrer for eksempel Notodden Bluesfestival i å hente denne norske dama hjem? Jeg bare spør. Stort mer ekte bluesfølelse enn dette finnes ikke å få kjøpt over disk. Marcia Ball herjer med tangentene for sin gamle partner, og hun synger duett med Tracy på ”Shoot my baby”. Duetter får du også med favorittene Angela Strehli og John Cowan. Hvor ble disse geniale sangerne av? Jimmy Pugh (Robert Cray etc) fyrer opp B3en på skiva. Og hvem spiller gitar på plata? Jo, en av universets råeste sjeler: Mike Henderson. Mannen som lagde et par klassikere for Dead Reckoning-labelen (som nå vel er long gone) har sikkert en norsk bestemor eller to han også. Kjøper du ikke denne plate er du en kylling og kommer definitivt ikke inn i bluesteltet mitt!