Det er lett å tro på Tina Lie gjennom hennes sjel og virkelighets-vekkende stemme. En stemme som har Bonnie Taylors ru nerve, men aldri hennes overfladiskhet. Samtidig har hun en maskulin og nesten røff komponent du må til americana/ country-sangere som Ray Wylie Hubbard og kanskje Willie Nelson for å finne. Tina Lie er ikke noen frøken på vift. Det ligger sterke følelser, ja personlige overbevisninger i hennes tekster og hennes måte å utnytte den røffe og mørke stemmen sin på. Levd liv som kommer til sin rett gjennom stemmen har aldri vært feil i forhold til musikk der historien er like viktig som musikken. Fra forrige suksess, og tør vi nesten si gjennombrudd, med albumet ”Free Enough To Fall” produsert av Byron House fra Nashville har Tina denne gang vendt nesen hjemover til sitt eget dalføre (Gudbrandsdalen) og det norske americana-miljøet hjemme hos Narum. Det er i deres studio og med Jon Anders Narum hun har laget dette noe mer rendyrkede americana/ singer-songwriter albumet. Det er ikke så mye fyrighet på dette albumet, ikke så mye blues eller trøkk å spore, men om du liker det følelsesladete, det melodisterke, det som liksom i hendene på Tom Pacheco og Eric Andersen kan være en blåtonet americana fra livets ustable linedans, så er dette en plate som liksom den forrige gjør inntrykk. Jeg hører dette mer som en høstplate enn den sommeren vi går inn i, men kjøp plata og legg den vekk noen måneder. Eller ta den frem om det kommer noen regnværsdager med mørke skyer som jager deg inn i dine tankers univers. Det var større dynamikk i den forrige plata, men jeg kan ikke fri meg fra at dette er overbevisende igjen så det holder. Tina Lie ble lansert i England i fjor høst og i Nederland tidligere i år. Dama fra Gudbrandsdalen har blikket rettet utover mens du blir trigget av å se innover. Innover i Tina Lies personlige univers av følelser hun rett og slett ikke klarer å holde tilbake. Hør bare låter som ”Survivor” og ”Sun” så kanskje du vil sette pris på en regnværsdag eller to!