Fresk ung dame dette som mange allerede har fått med seg i konstellasjonen med Dani Wilde og Cassie Taylor under vignetten og albumutgivelsen ”Girls With Guitars”. Produsert av veteranen Mike Zito og med Cassie på bass på hele albumet er det som en ung utgave av Sue Foley med litt frekk Ana Popovic attityde. Samantha Fish er tross alt et av de virkelig gode tegn på bluesens fremtid i USA ettersom hun er sammen med en av gutta i Trampled Under Foot og er en av de drivende kreftene i et vitalt bluesmiljø i byen Kansas. At unge energiske artister som dette vil satse på bluesen kan ikke vurderes høyt nok! Hun har allerede delt scene med størrelser som Tommy Castro, Cedric Burnside, Tab Benoit og Kenny Neal. Foreløpig tror jeg Samantha er best når hun kan stå litt i skyggen av andre, som på nevnte konsertopptredener eller sammen med Dani Wilde og Cassie Taylor som begge har en mer utviklet sjel for bluesen enn jeg klarer å oppdage at Samantha Fish har. For det er som en litt uferdig og rocka bluesartist Samantha fremstår på sitt debutalbum. Allerede på åpningskuttet ”Down in the swamp” trås klisjeene tungt. Absolutt dyktig selv om hun slik som Sue Foley har en spe stemme, men sjelen i dette blir for uferdig og uinteressant etter min mening. Bare hør hennes versjon av Tom Pettys ”Louisiana rain”, som også Marcia Ball gjør, om jeg ikke tar helt feil. Den mangler alt som heter klasse og den sjel/stil som låta faktisk krever. Samantha Fish er best når hun tar det helt ned i en klassisk 50/60-talls setting ikke langt unna Candye Kane på ”Today’s my day”. Ingen omskrivning av Åge Aleksandersens ”Det er min dag”, men absolutt en bra følelse og vokal attityde her. Ei låt som viser at det bor bra følelser i denne dama selv om hun er ”bare” 21 år. På de mer rocka bluesrock-numrene fremstår Samantha som nevnt mer upersonlig/uferdig som en ung Ana Popovic eller Sue Foley. Talentet er der – det er bare så fryktelig vanskelig å høre det – enda.