Så er det klart for supergruppa Black Country Communion som headliner årets utgave av Notodden Bluesfestival med et utgangspunkt som ligger mye nærmere den harde, kompromissløse og tunge rocken enn den blå bluesens vuggende gange. Det er mange år siden og mye hardt levd liv siden Glenn Hughes forlot Deep Purple, men når du åpner dette albumet med låta ”The Outsider” så er det nettopp et hardt og energisk Deep Purple du tenker på. Bluesgitarist Joe Bonamassa, som er en stor beundrer av britisk rock fra tidlig 70-tall, stråler ut med sin eminente teknikk på hele plate, men du tenker ikke ofte på Joe Bonamassa-følelsen under disse 11 låtene. Det låter mye mer som et Deep Purple/Glenn Hughes-crescendo. Og det vil trekke et nytt publikum til Notodden! Nå er bandet ikke bare Glenn Hughes og Joe Bonamassa selv om de bærer mye av ansvaret. Det er også Dream Theatre-keyboardist Derek Sherinian og trommeslager Jason Bonham som datt i gryta som liten ved siden av pappa John Bonham (Led Zeppelin). Sønn av verdens mest samplede trommeslager, og Jason har allerede bevist at han duger i de høyeste sirkler gjennom sine opptredener med Led Zeppelin, Jimmy Page (solo) og Paul Rodgers (Free-vokalistens solokarriere). Black Country Communion er egentlig hentet midt fra middagstallerkenen min. Og alle andre som digget den tunge (og gjerne noe bluesdrevne) rocken på 70-tallet. Diversiteten er stor. Fra et åpningsspor som stinker godt av Deep Purple går det over i en energisk og enda tyngre låt (”Man in the Middle”) som låter som Van Halen de første årene da David Lee Roth serverte biffen blodig. Derfra går det til en mer akustisk basert bluesy låt (”The Battle for Hadrian’s Wall”) som låter veldig Bonamassa. Og fortsatt har jeg ikke falt av barkrakken, selv om det er umulig ikke å hygge seg. Du har hørt det før, men gode minner er fremdeles gode minner. Ferden videre gjennom nesten Black Sabbath-aktig doomrock (”Save me”), syrete laidback bluesy rock ala Led Zeppelin (”Faithless”), mer Deep Purple balladerisk fullblodsrock (”An ordinary son”) og nesten over til Burn-perioden (da Hughes var på topp i Purple) med ”I can see your spirit”. Den litt Pearl Jam-aktige ”Crossfire” avslutter albumet før albumets kanskje beste låt setter spikeren med utrolig blå og stemningsfulle ”Cold”. Deep Purple-fans kan dra rett til Notodden i år. Med Eric Burdon & The Animals og så Black Country Communion kan du sette deg ved Heddalsvannets bredde og nyte av rockens bein­marg slik den ble hamret ut fra industriens mest møkkete bakgater i England på slutten av 60-tallet og begynnelen av 70-årene. Albumet ”2” med Black Country Communion gir meg ingen a-ha opplevelser, til det dominerer en Glenn Hughes som har både det geniale og det middelmådige hengende over sin karriere siden Deep Purple-dagene for mye. Men opplevelsen har nok saft og klassisk britisk tungrock-følelse til at dette kan bli moro å overvære. Joe Bonamassas dedikerte gitarspill skulle være grunn god nok alene. Og husk at dette er en av de få anledningene til å se denne supergruppa live. De kommer til Notodden rett fra 4-5 spillejobber i England.