Hvis noen ikke er helt oppdatert, så er Duane Eddy en gitarist som ble født i New York i 1938, men som vokste opp i Arizona. På slutten av 50-tallet og tidlig på 60-tallet hadde han en rekke instrumentalhits produsert av Lee Hazlewood, som Rebel Rouser, Peter Gunn og Because They’re Young. Han var kjent for sin ”twangy” lyd, som han fikk ved å spille solo på basstrengene, eller som Hank Marvin sa i forbindelse med denne utgivelsen – Duane spilte på de tjukke strengene, mens jeg foretrakk de tynne, men han var likevel en fan. Lyden på platene kom også delvis av at de spilte inn gitaren inne i en flere tusen liters tom vanntank for å få den rette romklangen. Siden den gang har han ved siden av en del filmroller vært aktiv som produsent og studiomusiker, men også hatt en rekke egne prosjekter. Mange kjente gitarister har nevnt ham som en stor inspirasjon og på slutten av 80-tallet på albumet Duane Eddy, som var produsert av Paul McCartney og Jeff Lynne, var det med folk som John Fogerty, George Harrison, Ry Cooder, James Burton, David Lindley og Steve Cropper. I 1994 ble han introdusert i Rock’n’Roll Hall Of Fame. Han har også siden fått en rekke hederspriser og har også tidvis vært å se på scenen i USA og i Europa, senest på Glastonburyfestivalen i England i slutten av juni i år. Det siste oppsvinget i karrieren skyldes denne plata, som er produsert og skrevet sammen med Richard Hawley, som har vist en stor forkjærlighet for en Duane Eddy lignende gitarlyd på sine egne plater. Plata åpner ganske så voldsomt med The Attack of the Duck Billed Platypus (tittelen er i hvert fall voldsom), før han lett jazzende går over til Twango, som en Django Reinhardt inspirert cowboy, som veksler mellom akustisk og elektrisk gitar. Curveball er en hardtslående rockeshuffle, mens Road Trip er melodisk countrytwang. Enda roligere og film noir stemning, skaper han på Bleaklow Air, som videreføres på Kindness Ain’t Made Of Sand. Plata som helhet gir et avdempet inntrykk med melodiske perler som Rose Of The Valley, men det er unntak som f.eks den noe voldsommere Primeval. Dette er filmmusikk for hodet og det er ikke uten grunn at musikken hans har vært brukt i filmer som Forrest Gump og Natural Born Killers, m.fl.. Dette er tidløs musikk!