Mannen som Tom Waits kaller San Francisco’s White Trash Blues Icon, ble hekta på blues etter at han og en kamerat som 11-åringer ble tatt for å gjøre innbrudd i parkometre og ble sendt til et ungdomssenter for moralsk oppbygging. De ansatte der spilte hovedsakelig Elmore James, Howlin’ Wolf, Muddy Waters, BB King og Jimmy Reed, noe som har preget livet hans siden. Han ble senere kjent med Yank Rachell, som ble en læremster i Deltablues, og en venn for livet. Hacker har tidligere gitt ut ni album, og fortsetter i kjent stil på den tiende. Når Tom Waits kaller det white trash blues, tenker han formentlig på at Hackers stil er ganske rå og rufsete, uten noe produksjonsmessig glasur. Det er hovedsakelig elektrifisert delta og Chicagoblues, med Hackshaws eminente slidegitar i sentrum. Det er kjente låter fra sangbøkene til Howlin’ Wolf, Willie Dixon, Fred McDowell, Son House, Muddy Waters, Sleepy John Estes og Slim Harpo, som dominerer repertoaret. Han har også med et par egne låter hvor av Bad Boy skiller seg ut med en tekst i god macho skrytetradisjon, mens Memphis Minnies You Gotta Move, Part 1, gjøres nesten i countryversjon, som en duett med Leah Tysee. Skiller seg ut gjør også avslutningssporet Chamelon av Herbie Hancock, som viser at dette bandet har evnen til å overraske. Hacker tar vare på tradisjonene på en måte som gjør at det låter relevant også i dag.