Etter over år å ha kjørt strengemaskinen sin inn i et metallisk og stereotypt helvete, og for noen mer et lydinferno enn en musikalsk nytelse, for andre trollmannen fra Oz, fant Bjørn Berge tilbake til en musikalsk orgasme på forrige back-to the-roots album Fretwork. Resultatet var befriende og spennende. Luften som kom inn i Bjørns musikk, sjelen og nerven som med ett var åpenbar, var en stor positiv overraskelse for enmannsbandet. Sammen med hans blendende gitarteknikk, som åpenbart er noe for seg selv målt opp mot alle andre man hører, var det godt å ha Bjørn tilbake blant favoritt-utgivelsene innen blues i 2009. Blackwood kommer etter at Bjørn Berge mistet sin syv år eldre bror. Musikalsk stod de hverandre nær, og albumet er dedikert til hans minne. Kanskje er Blackwood, spiriten og symbolikken i tittelen og den virvlende instrumentallåta som bærer dens navn, en reise med tapet og deres spesielle forhold i tankene. En folk/blues-virvlende instrumental som setter seg på minnet som noe av det som virkelig er bra på denne plata er det hvertfall. Blackwood er to steg frem og ett tilbake. På et vis viderefører han det å slippe inn luft og små elementer av folkemusikk som han gjorde så glimrende på Fretwork. Samtidig strammer han inn og går noe tilbake til sitt demoniske bluesuttrykk med hardt trykk på gasspedalen og en lett metallisk bluesfølelse. Det er ingen Øyvind Staveland fra Vamp med sin trolske fele her. Eneste musikalske gjest foruten hans faste produsent Kjetil Ulland er Karl Christian Grønhaugs inntreden med sax på ”Once again”. Jeg skjønner at det er et problem å slippe andre musikere til i for stor grad siden Bjørn Berge reiser konstant over hele Europa på store festivaler som et one-man band. Det blir vanskelig å reprodusere live. Ingen tvil om at Vamp-innflytelsen ga oss en mer enestående plate med Fretwork, men det er ingen tvil om at tankene om luft, mer variert intensitet og en tydeligere singer/ songwriter-attityde og ikke så monoton blues-tolkning videreføres også her og gjør plata mer enn interessant. Det instrumentale tittelsporet, coverversjonen av Joni Mitchells ”Woodstock”, de interessante betraktningene på det banjo-galopperende åpningssporet ”In & out”, den sakrale reisen i ”Once again” og de sarte følelsene som lukker albumet med ”Darkness”. Det er mange fine små høydepunkter på denne plata selv om den ikke er like "killer" interessant og forførende som Fretwork var. Det blir ikke noe spesielt ut av samarbeidet med Tim Scott McConnell, som man skulle kunne forvente, på demoniske ”Accused”. Og coverversjonen av Sleepy John Estes ”Going to Brownsville” litt for mye av en walkover innen trad-blues til å få stjerner. Men Blackwood er den nest-beste plata Bjørn Berge har gjort det siste tiåret, og dermed klart interessant både for singer/songwriter, blues og gitar-freaks som har en helg hjemme alene til disposisjon i høst.