Jimmy Witherspoon døde i 1997. Fem år etter at blueslegenden hadde gitt ut sitt Live At Notodden-album. Han var en av de virkelig versatile bluesvokalister som høstet like stor anerkjennelse i jazz og crooner-kretser som i bluesens indre sirkler. Hva har så denne amerikanske legenden som har vært død i 14 år med dette nye albumet til bergensbandet Nobody’s Business å gjøre? Trolig lite, bortsett fra at også dette erfarne og solide bluesbandet fra vårt vakre vestland har hatt en bred plattform å stå på. Musikalsk har de liksom Jimmy Witherspoon hentet inspirasjon fra jazz/ fusion/ soul selv om den tyngste foten de står på er veldig blå og tung blues. Funky og rockete vibber kan også spores på albumet Bad Seeds. Grunnen til at jeg kom til å tenke på karakteren Jimmy Witherspoon er dog at hans signatur-hit, spilt inn så langt tilbake som i 1949, het nettopp ”Ain’t nobody’s business”. Kanskje det er derfra bergensbandet har hentet bandnavnet sitt? Bortsett fra slike spekulasjoner fra hoften er Nobody’s Business et voksent og proft bluesband som anført av Tore Kvalviks velslipte gitarhooks ”all over the place” og Harry Finseths flommende vegg fra Hammondorgelet lett gir en god følelse. Og rytmeseksjonen besatt av Kjetil Huus (bass) og Bjørn Moe (trommer) forsterker følelsen av et rockete, seigt og groovy bluesband med et visst internasjonalt snitt. Og best av alt: Sangerinnen Gina Aspenes har den tøffe karakteren som liksom Lou Ann Barton treffer deg som lite tilgjort. Nobody’s Business skriver de fleste av sangene sine selv. Tungt og levende formidler de en blues som føles ekte og er overbevisende variert. Fra det tilbakelente og litt sofistikerte jazz-groovy til det mer pushy rockete. De beste låtene, ”Brand new me”, ”Built to love” og spennende ”Do what’s right”, venter de med til slutten av albumet. Noe som tyder på at de ikke er helt sikre på sine egne kvaliteter og kanskje mer velger det de tror de bør velge i stedet for å velge det som er deres styrke! Et par coverlåter har det blitt plass til. Et par riktig ”southern cooking” blues/ rocke-låter fra Austin guitarslinger David Grissoms hånd i ”Blind side” (gjort med Davids band Storyville) og tidligere Allman Brothers-bassist Woody Allens ”Bad little doggie”. Sistnevnte var også med i Gov’t Mule sammen med Warren , og Gov’t Mule gjorde denne låta like før Woody uventet døde ung som den andre bassisten i Allman Brothers Band historie. Begge disse er glimrende sørstatspregede rockere, og du legger merke til at Nobody’s Business har en fetere funky groove enn originalene de henter disse låtene fra. Særlig ”Blind side” er adskillig mer groovy enn originalen uten at den mister nerven. Jeg ser at Nobody’s Business har gjort spillejobber på steder som Peppes Pizza. Det var da fan til fyrig pizza de serverer borte på Vestlandet!