Den kraftfulle stemmen til Beth Hart og de storslagne gitarsoloene til Joe Bonamassa sammen. Fra åpningen med ”Sinner’s prayer” av Lowell Fulson kjenner du at møtet mellom to av Amerikas fremste artister er noe helt spesielt. Med et utvalg låter fra blues, soul og jazzverdenen, ja vi kan kanskje inkludere rockeverdenen med Tom Waits ”Chocolate Jesus”, er lista lagt akkurat så høyt at begge artistene, og bandet Joe Bonamassa brukte på The Ballad Of Joe Henry, må strekke seg lengre enn de noen gang har gjort tidligere. Resultatet heter Don’t Explain og er et album du vil få sterke opplevelser med og mye glede av om svart amerikansk historie gjort med killer attityde kan være din greie. For saken er det at Beth Hart aldri har sunget like vibrerende, intenst, levende og magisk som her. Og endelig stiller Joe Bonamassa opp med noen mer møkkete gitarer der bluestonen kommer helt til sin rett i solopartier som topper mye av det du har hørt noen gang! Don’t Explain er en state-of-the-art opplevelse av en sammensmeltet atmosfære av blues, soul, jazz, rock og gospel. Coveralbum er sjelden interessante utover det morsomme. Det er ikke noe som er morsomt her. Det er så bra de versjonene de leverer at du kommer til å grine av følelser mange ganger underveis. Bare på den mest kjente låta av dem alle, Etta James ”I’d rather go blind”, føler jeg at duoen mangler en god nok grunn til å kjøre låta. Det er eneste gang på denne plata at de ikke gjør låta til sin egen og klorer deg på ryggen. For med to fantastiske rockenummer i Bill Withers ”For my friend” fra 1973 og Delaney & Bonnies svært så groovy ”Well well” fra 1972, en riktig gammel jazzklassiker med Billie Holidays ”Don’t explain” helt tilbake fra 1944, og utmerkede soulnummer med Aretha Franklins ”Ain’t no way” og Brook Bentons ”I’ll take care of you” (en perle både dagens rockeikon Mark Lanegan og 60-tallets Bobby Blue Bland har gjort) er dette albumet en ”must-have” opplevelse du sjelden opplever. De som mener at Joe Bonamassa ikke er blues nok har noe gitararbeid foran seg her som vil sette munnen vidåpen, og ditto de som mener at Beth Hart ikke har noen større vokalkapasitet enn hennes velkjente soulfyrige rock og ballader. De topper alt de har gjort i karrieren så langt med dette albumet. Don’t Explain – minus den ene Etta James-låta er dette en ut-av-kroppen opplevelse!