Det er rart hvor annerledes du kan oppfatte en plate fra en time til den neste. Jeg puttet den rocka bluesgitar-singer/songwriter Mike Zitos nye album i bilspilleren og opplevde ingenting annet enn en følelse av B-vare. Så kommer jeg hjem, setter opp lyden i hodetelefoner, heller i et glass rødvin, og vips rocker Greyhound som en bluesens utgave av John Mellencamp. Klassisk rock’n roll med bluestuning gjennom det energiske gitarspillet. Praktfullt! Det var Walter Trout som trakk en Mike Zito som levde med et ødeleggende misbruk av narkotiske stoffer tilside for rundt 10 år siden og fortalte ham at han hadde vært der selv og visste hvor ødeleggende det var. Og hvor lite respekt det var for musikken. Siden han fikk kontrakt med Eclecto og Randy Chortkoffs eminente bluesselskap har ikke bare livet hans, men også karrieren hans gått på skinner. Senest i fjor hentet han en Blues Music Award for Song Of The Year for ”Pearl river”. Skrevet sammen med Cyril Neville. Mike Zito har laget en nokså møkkete og rå plate. Mike Zito skriver ut fra sine desperate og sterke følelser og formidler trangen til å rive seg løs, til å finne den riktige veien gjennom livet, til å be slik røffe menn på enda røffere veier ber. Gitarspillingen er like møkkete som den rå og upolerte stemmen hans og selv om ikke alle låtene på dette albumet tar meg like sterkt så er det mye nerve tilstede. Som en singer/ songwriter som banker americana og rock’n roll ala John Mellencamp men med en rå bluesnerve i grooven som gitaren formidler tydelig og kompromissløst. New Orleans slidegitarist og bluesmaestro (og ex-svenske) Anders Osborne har trådt til som produsent og andregitarist på plata. På sine beste spor som ”Roll on”, ”Greyhound”, ”Show me the way”, ”Until the day I die” og ”The southern side” har Mike Zito sammen med bandet sitt og Anders Osborne skapt nær den perfekte bluesy americana rock’n rollen du kan tenke deg. Synd det er for mange mindre interessante låter for den helt store karakteren som disse låtene peker mot.