CANDYE KANE
CANDYE KANE
Sister Vagabond
Delta Groove
En beundringsverdig bluesdiva
En beundringsverdig bluesdiva som har kjempet mot kreftsykdommen de siste to årene, og så langt vunnet. Jumpblues og klassisk 50/60-talls bluesdiva som sammen med gitarist Laura Chavez her følger opp Delta Groove-debuten da de første gang jobbet sammen i fjor kalt Superhero. Candye Kane ble nominert for Blues Foundations Best Contemporary Blues-album for Superhero, og kaster ikke bort tiden med å vente med en oppfølger. Hun er opptatt av at musikk kan virke om terapi for hennes egen sykdom. Og tenker også at det er viktig at hun etterlater seg en musikalsk arv som kan bety noe for andre.
Candye Kane har måttet slåss fra hun var liten og vokste opp i en familie som ikke fungerte. Hun har tatt med seg fighteregenskapene både gjennom karrieren som artist og ved at hun mange ganger har stått opp for andre svakes rettigheter, som når hun for et par år siden stilte opp på verdenskongressen for de med downs syndrom med midler samlet inn gjennom sitt ”United by music charity”. Likevel er det først og fremst gleden og den oppløftende stemningen som sitter som et kjennetegn ved hennes albumutgivelser. Det er ikke nødvendigvis party-blues, men smilet er på.
Stemningen er også upåklagelig der Candye Kane åpner sitt nye album med en coverversjon av sitt avdøde idol Johnny Guitar Watson med ”I love to love you”. Det er så kontrollert, groovy og ekte med Candyes stemme og Lauras gitar parvis i front. De skriver mange av låtene sammen. Og plukker coverlåter av låtskrivere de elsker. Johnny Guitar Watson er nevnt. Ellers har Candye et nesten syk beundring for Jack Tempchin og har spilt inn en av hans sanger på nesten alle sine album. Her har hun plukket ”Everybody’s gonna love somebody tonight” som Jack skrev en gang sammen med Eagles-sangeren Glenn Frey. Og Candye ble overrasket over at ingen hadde spilt inn låta tidligere. Vår gamle favoritt James Harman har forresten lagt på en upåklagelig munnspill-sekvens på denne låta!
Hun kastet seg også utpå en gammel låt, ”Sweet nothin’s”, som Brenda Lee en gang har spilt inn popversjonen av. Dette låter definitivt ikke pop. Spesielt låter det også når Candye og Laura ville gjøre en av sangene til enmanns-bandet Steve White som var en institusjon i San Diego-området inntil han døde av kreft på en lite pen måte. Situasjonen påkalte Candyes oppmerksomhet, sikkert også fordi hun selv lider av den alvorlige sykdommen, og Steve Whites enke var med i studio da de la vokalen på ”Down with the blues”. Candye Kanes hjerte er stort som få, og nerven som ligger i lufta på nevnte låt er noe av det enkleste men samtidig mest sjelfulle hun har gjort.
Candye Kane er en bluesdiva som aldri havner på mine lister over årets album, men som det samtidig er umulig ikke å like, beundre og elske for å løfte bluesen til ekte diva-opplevelser som dette. Ektemannen Thomas Yearsley (fra The Paladins) banker ståbassen gjennom flere av låtene og spiller dessuten piano på ”You can’t take it back from here”. Har du batterier nok til en bærbar cdspiller kan du godt ta med deg Canye Kane og dra på fisketur. Den gode følelsen garanteres!